dagen 10 juli 2020

My lucky day i går assa! Har ikke gått helt inn på meg ennå.
Dagen begynte med at jeg fikk passe en helt vidunderlig, søt liten skapning. Pelle som er hunden til avdelingslederen her jeg bor.
Så fikk jeg vanke med en ansatt jeg liker ganske godt.
Så var det en mega god chili con carne til middag som har blitt spesialiteten til en ansatt. Den er bare så god!

Og så fortalte en tredje ansatt til meg at hun har blitt den nye primærkontakten min. Noe jeg har ønsket meg fra dag 1 omtrent, fordi det sa bare klikk og perfekt match med en gang og jeg ble så glad da jeg fikk den nyheten!
Altså med henne på sidelinja mi kan det ikke gå annet enn BRA i livet mitt, også på tunge dager. Og hun er en sånn kontakt person jeg kan fint ha "pause" fra fordi jeg VET hun er der for meg - alltid. Må bare informere om at hun har opplevd meg i samtlige situasjoner. Og jeg har aldri grått så intenst som med henne til stede, men heller aldri ledd så godt fra hjertet som sammen med henne i tillegg til å få reflektere rundt alle verdens problemer som sammen med PRIMÆRKONTAKTEN min.
Så ble dagen avsluttet med at min nye primærkontakt hjalp meg med noe hemmelig...
WHAT A DAY:)!!!

Så over til noe annet. Jeg skal i august ha et møte med avdelingslederen, psykologen min og psykiateren min (håper egentlig primærkontakten min kan bli med også.. Fordi jeg vil snakke med henne om noe i forkant). Og på det møte skal vi snakke om medisiner, men jeg vil også snakke om diagnoser. For noe stemmer bare ikke. Ja, jeg er enig i at jeg har høytfungerende autisme. Men at jeg hele tre ganger har blitt utredet for lett utviklingshemning og det ble fastslått at jeg har det alle gangene mener jeg IKKE er riktig! Og jeg føler ingen tar meg seriøst. Ja, jeg sliter litt med tall og tid og sånn. Men hvem sliter ikke med noe liksom?
Det jeg mener og jeg burde bli utredet for er om jeg har en schizofreni diagnose. Fordi jeg har vel kanskje vært litt syk de gangene jeg ble utredet for utviklingshemning. Men det er ikke utviklingshemning, jeg vet det er en schizofreni diagnose. Jeg kjenner på samtlige kriterier til diagnosen og bør bli medisinert ut i fra det. For jeg orker ikke et sånt fucka hode mer!
Medisiner: jeg bør få fjerne lamictal. Øke abilify eller få en annen antipsykotisk. Få en antidepressiva. Fjerne de om kvelden og få kun 1 sovemedisin.
Hvorfor vil ingen ta meg seriøst på dette?

Kjøreoppdrag

Jeg vil skrive om hvor jeg har vært på kjøreoppdrag og med hvilke hester. Det er fordi kjøreoppdrag har betydd mye for meg årene jeg drev mye med hest. Jeg bare elsket det, selv om det var til tider ekstremt kaldt om vinteren og jeg sa alltid da at jeg aldri ville kjøre på oppdrag mer… Det er ikke sikkert jeg husker alle, men det er bare fordi jeg har vært på så utrolig mange forskjellige kjøreoppdrag! Og det kommer nok ikke i riktig rekkefølge:

• Viljar i Nittedal oppe på Sinober. Han måtte bli ridd opp dagen i forveien så han skulle slippe å gå så mye selve dagen det var kjøreoppdrag og vi skulle jo ha med vogn også og da ble det vanskelig med hestehenger. Viljar måtte sove ute med noen sauer, han syntes sikkert det var litt spesielt. Men han var så flink på vårt første kjøreoppdrag og han kjørte i lave drag.
• Jeg kjørte mange runder med bhg og aks med Tinja på Kampen.
• Jeg kjørte julebesøk med Stjerna. Og jeg kjørte Stjerna bak gårds sjefen med Svarten ved Vålerenga.
• Jeg har kjørt mange ganger i kollen med Viljar, Sylvester, Edda, Bernard… 
• Jeg har kjørt i sentrum med Viljar enspent og i par og med Bell, Pål, Tord, Engebret…
• Jeg har kjørt til Majorstua og i nærheten med Viljar, Pål, Edda…
• Jeg har kjørt Viljar og Sylvester mange ganger blant annet til Nordre Skøyen hovedgård, Skedsmo, Helsfyr, Oppsal (der har jeg kjørt Bernard og Edda også), Ved Ellingsrud eller noe.
• Jeg har kjørt Viljar og Bell helt til Ekeberg, i Akershus et sted, ved Lindeberg/Furuset (da pøsa det ned og vi ble klissvåte!) og et eller annet sted ved Ammerud…
• Jeg har kjørt Pål og Engebret i en ishall og foran 17 mai toget i Karl Johan! Og vi var også på et stå oppdrag ved Akerselva da vi skulle være bar et par timer for en fest.
• Jeg har kjørt Viljar enspent i nærheten av Bjerke og vi kjørte en julenisse på juleaften til et borettslag.

Vil bare bemerke at da jeg tok fagbrevet sa sensorene til meg at de aldri hadde opplevd noen som gjorde kjøreoppdrag oppgaven så bra!

Her er Tord og Viljar i sentrum. Ser dere hvilken gate det er?

Her er Sylvester og Viljar i pakistansk (tror jeg) bryllup på Helsfyr

Takk Viljar!

Gode, søte, vakre, snille, rare, kule, flinke Viljar (fluffy, willi, bolla, pus...) har blitt pensjonist😍❤️😊. Han får en velfortjent pensjonisttilværelse i Vestby med mye utetid, andre hester, noen turer i skogen og det viktigste for Viljar; MAT! Tusen takk til Hege som vil ta vare på Viljar igjen etter mange år hvor Viljar har opplevd mye sammen med meg, Kristine, Heidi, Anja, Hedda, Lene, Therese, Elisabeth, Ellen... og mange fler😊! Viljar har blant annet gjort det bra i dressurkjøring (vunnet en dressurkjøring under NM i kjøring og et annet NM fått bronsje sammenlagt), han har vært på utallige kjøreoppdrag i byen og andre steder som enspent og i par. Viljar har vært med og startet stevner med et firspann hvor Viljar var en god stanghest. Viljar har startet sprang og vunnet og han har prøvd seg på knøttecup. Viljar startet dressur ridning opp til LA. Takk, Viljar for eventyret vi har hatt sammen og for alt du har lært meg😊❤️! Takk for at DU alltid var der for meg! Jeg kommer og besøker deg med jevne mellomrom😘

ettertanke

Nå har jeg nettopp kommet hjem fra tre uker på DPS. For første gang etter et opphold på en psykiatrisk avdeling har jeg følt meg klar til å bli skrevet ut. Jeg føler meg klar til å leve livet mitt. Ikke bare eksistere.
På DPS fikk jeg veiledning til å finne nøkkelen til døra som skal åpne skallet jeg har hatt utenpå meg i mange år.

Nå skal jeg få revurdert pu-diagnosen og få en ny utredning. Jeg er ganske sikker på at grunnlaget til alle mine problemer og mine psykose symptomer kommer av at jeg har kompleks ptsd. Jeg må få hjelp til å lære og leve med traumene. Men denne gangen må jeg ta tak i det selv. Jeg har skjønt på DPS at jeg kan ikke la alle mine problemer legges i andres hender. Jeg må jobbe selv også, med støtte fra andre. Det blir tøft og det kan komme nedturer. Det må jeg regne med. Men jeg må tørre å føle og føler jeg vonde følelser må jeg ty til andre strategier enn å skade meg selv.

Jeg er 41 år nå og endelig har jeg funnet ut at jeg kan ha et verdig liv tross mine problemer.

Jeg har gjennom de siste årene truffet noen yngre mennesker som sliter psykisk. Jeg vil så gjerne at de skal tro på meg at det aldri er for sent. Jeg har vært der de er og vet at da jeg var ung og slet psykisk trodde jeg ikke at noe kom til å gå bra. Men gi ikke opp, unge deg som leser dette! Det kan ta tid, men det nytter å kjempe. Det er vondt mens det holder på. Men strekk ut en hånd og få støtte på veien din som du må lære deg å leve. Vær så snill, unge gutt og unge jente: Ha håp, ha tro på deg selv!

denne gangen

Denne gangen vil jeg gi skryt til psykiatrien. Jeg har hatt en del stressende momenter rundt meg i det siste og jeg takler det dårlig. Jeg ble for noen uker siden så syk at jeg ble katatonisk ved å være psykotisk. Var først noen dager på medisinsk avdeling og så ble jeg overflytta til psykiatrisk avdeling. Og der ble jeg ikke sendt hjem dagen etter! Jeg fikk være der et par dager og komme meg litt. Jeg ble forstått. 

Kom hjem, men det hjalp ikke helt og jeg kom mer og mer inn i min egen lille boble. Det verste stedet for meg å være når jeg ikke har det helt bra og er dårlig er å være hjemme. Det er så mye for meg å gjøre av dagligdagse plikter og jeg blir ikke passet så godt på som på sykehus f eks. Men så fikk jeg faktisk plass på DPS og mulig det blir lenger enn bare en uke. Jeg får hjelp! Jøss, hva skjer? Så i skrivende stund er jeg innlagt på DPS døgn, post 3 hvor jeg har vært før. Det kjennes deilig og rolig allerede etter bare et par dager. Og jeg får bytte ut zyprexa med abilify. Abilify er jo bedre sånn somatisk sett. Deilig at en lege er enig med meg. Men aldri i livet om jeg vil slutte helt med antipsykotiske medisiner - enn så lenge. Jeg vil IKKE havne i en uvirkelighet.

Jeg sliter litt med å skjønne hva som er sant og hva som ikke er sant for tiden. Og jeg hører stemmer. Hvorfor hører jeg stemmer når jeg ikke er syk da? Og fremmede mennesker har forvrengte ansikter som vil suge ut hjernemassen min. Det er veldig ekkelt, skummelt og pinlig. Jeg skammer meg over at jeg har det sånn til tider. Jeg vil ikke ha det sånn og hater meg selv for det!

I dag

I dag

Jeg har tenkt fram og tilbake i hodet mitt om dette innlegget. Jeg vet ikke om jeg klarer å skrive det såpass bra jeg ønsker. På forhånd beklager jeg.

I dag, 22 juli 2019. Åtte år siden. Åtte år siden noe skjedde som forandret Norge. Det var noe forferdelig som skjedde da. Spesielt for de det gjaldt, ofrene og pårørende. En del lever i dag som opplevde å være på Utøya og jeg skjønner veldig godt at de sliter med traumer.

Jeg(!) sliter med mine traumer. Mine traumer er en bagatell i forhold. Jeg blir så skuffet over meg selv som sliter med grovt seksuelt overgrep, fordi det er jo ingenting i forhold til de som opplevde på nært hold det som skjedde denne dag for åtte år siden. Det er sikkert til og med de som klarer å leve med det. Jeg bebreider meg selv på denne dagen fordi jeg er så forbanna svak som ikke tåler en dritt! Fordi det jeg opplevde er ingenting i likhet med det som skjedde for åtte år siden. 

Jeg liker på en måte ikke å skrive dette innlegget. Jeg vil ikke at gjerningsmannen skal bli på en måte belønnet for at sånn som jeg som skriver her får oppmerksomhet. Men jeg vil skrive, fordi det er viktig med ettertanke. Det er viktig å huske, men å leve videre. Det er viktig å gi uttrykk for at blant annet jeg føler med ofrene og pårørende. Jeg vil så gjerne uttrykke her at det er så utrolig viktig at vi alle tar vare på hverandre. Vi behøver ikke å være enige med hverandre, men vi kan klare å akseptere andres meninger. Vi behøver ikke å være akkurat som alle andre, men vi kan klare å respektere at andre ikke er som en selv. Vi kan krangle med hverandre, men det er lov og det er viktig å si unnskyld og tilgi. 

Det er så utrolig viktig at innad i familier så har man en slik leveregel at det er lov å diskutere, men å bli venner igjen. Det er viktig i vennegjengen at ikke en krangel blir slåsskamp. For kanskje noen klarer å vise det til politikere og media at det er veldig viktig at man ikke bærer nag til noen så det ikke blir krig i verden. Da blir til slutt hele verden et bedre sted å bo hvis noen kjendiser skjønner hvor viktig det er og tar det med seg på agendaen videre.

Jeg håper at alle barn - også fattige barn i land med dårlige vilkår får kommet seg på skole. Jeg tror sånn på at lærdom bidrar til mer fornuft og det igjen heller blir til å diskutere enn å krige.

I en fredfull verden kan vi heller konsentrere oss om å ta vare på dyrene, naturen og miljøet. Da kan vi samarbeide om en felles ting som er at våre etterkommere skal ha en frodig og flott jordklode de kan boltre seg på. De kan da le, leke, lære, sove, spise. Sole seg på deilige strender med varm sand mellom tærne. De kan klatre til topps på fjelltopper. De kan plukke bær i en litt overskyet dag med litt yr i lufta i skogen. De kan finne opp nye idéer som fortsetter å hjelpe verden. De kan kose seg med dyra som endelig skjønner at mennesker ikke er den verste fienden.

Nå ble det nok litt «over alt tema» i dette innlegget mitt. Men i utgangspunktet vil jeg frem til at jeg har et håp. Et håp om en fremtid som innebærer at det som skjedde for åtte år siden ikke skjer igjen og ikke noe lignende heller, ikke noe som er vondt for mennesker eller dyr eller planter!

Sommer ferie

Nå begynner jeg å kjenne på sommeren. Ferien. Fellesferien. "Alle" er bortreist på ferie. Norge har sommerstengt. Jeg kjenner på det jeg alltid kjenner denne tiden. Jeg kjenner at de vanlige rutinene mine med de faste ansiktene til de faste tidene ikke er der det pleier til vanlig. Jeg har aldri likt lengre tider med uforutsigbarhet. Det er bare rot og kaos, ikke noe system. Jeg er så glad i systemer. Jeg elsker systemer, det får meg til å ha en ro inni meg som er den grunnleggende roen inni meg.

Viljar er på beite. Han koser seg og han trenger det og han fortjener det. Jeg derimot har ingen å pusse og møkke for på mandager, jeg har ingen å kjøre barnehage med på onsdager, jeg har ingen å ri på tur med på fredager og jeg har ingen å kjøre på tur med på lørdager.

Kjernefamilien min er bortreist på ferie. De er der slektningene mine i Danmark er. Jeg skulle egentlig dit i august, men ser ut som om jeg må vente til kanskje neste år siden jeg har vært så syk og det er for risikabelt å dra hvis jeg ikke vet jeg er mer i stabil psykisk form. Jeg har jo som regel ikke sånn jevnlig kontakt med familien min, men bare det å vite at jeg ikke bare sånn plutselig kan se dem gjør meg trist.

Forvalteren min er på ferie. Jeg kan jo kontakte sentralbordet. Men det føles ikke som det samme.

Psykologen min er til tider bortreist og hva gjør jeg hvis jeg akutt må få tak i ham? 

Primærkontakten min er på ferie. Det er jo ansatte der jeg bor allikevel, men det er en del ekstravakter nå og ingen som kjenner meg og skjønner meg når jeg virkelig trenger det. For i visse situasjoner når jeg virkelig trenger en ansatt klarer jeg ikke alltid å få frem det jeg vil på en måte de skjønner. De skjønner i hvert fall på en annen måte enn primærkontakten min. 

Sjefen min er borte og det igjen gjør at jeg synes det er vanskelig å være på jobb. Det er ikke de vanlige arbeidsoppgavene. 

Fastlegen min er på ferie... Lederen der jeg bor er på ferie... Det er sommerruter på kollektivtrafikk... Det kryr av folk ute når det er fint vær og jeg hater å være lenge i store folkemengder. Snart kommer en gjeng fotball glade barn og ungdom og erobrer hovedstaden også med svette, høylydt stemmebruk og tåfislukt pga Norway cup og gjør ikke problemene mine med folkemengder lettere. Det er jo et bra tilbud til barn og ungdom da, misforstå meg ikke.

Det er dager det er utrolig varmt og jeg kan ikke ha de reglene mine for klær jeg har og jeg er så varm av meg fra før av og svetter av den minste ting og jeg blir flau over det.

I tillegg til alt dette skal hun som var primærkontakten min i permisjon et år. Og jeg skal ha ny sekundærkontakt jeg ikke vet hvem er ennå. Jeg håper det blir en jeg ønsker og ikke en jeg helst ikke vil ha. Det er så mye surr nå og for å veie litt opp alt dette rundt meg som skjer nå gjorde jeg noe selv. Jeg kontaktet et ressurssenter for overgrep utsatte og fikk time og dro dit! Jeg var der i går. Det var tøft. Etter det tenkte jeg at kanskje det ikke er så lurt å prøve og hjelpe meg selv? For hva er vitsen liksom? Det var jo min feil alt sammen og jeg fortjente det nok helt sikkert. 

Rett før jeg la meg i natt fikk jeg store problemer med flashbacks og traumer. Det endte med at jeg hulket og gråt og nesten skrek foran nattevakten stakkar og det endte med at jeg fortalte ham litt i detaljer ang den ene episoden i 2004. Det ga meg en liten lettelse.

Jeg har blandete følelser for tiden. Jeg har ikke lyst til å leve, men jeg vil ikke dø heller. Jeg har ikke lyst til å flytte, men jeg orker ikke å bo der jeg bor heller. Jeg tror jeg sliter litt med vrangforestillinger fortsatt, men heldigvis er jeg ikke syk i den grad som jeg var denne våren og klarer å leve med det.

Nå gleder jeg meg til høsten. Jeg gleder meg til å ha på meg det som er i planene mine. Jeg gleder meg til Viljar kommer hjem. Jeg gleder meg OG gruer meg (litt) til psykologen min og jeg skal begynne med traume behandling. Håper det vil hjelpe, men jeg tror det kan vekke litt følelser hos meg.

Dere, jeg liker ikke sommer. Eller jo, jeg liker sommer. Men jeg liker ikke at det ikke er faste rutiner. Jeg liker ikke at det er ferie, jeg liker ikke at det er endringer og at endringene bare er en liten kort stund. Og så fort jeg har kommet meg inn i endringene, da kommer alt i sitt gamle situasjon igjen.

Autisme = meg, men jeg trives med å ha autisme. Jeg har et annet syn på verden og det gjør meg til den spesielle personen jeg er!