skam

Dere tenker sikkert at jeg skal skrive at jeg skammer meg for at jeg prøvde å ta livet mitt denne uka. Der tar dere dessverre feil. Jeg skammer meg for at jeg ikke klarte å dø! Jeg skammer meg at jeg enda en gang ikke klarte det og liksom fikk «hjelp» til å leve.

Men hva slags liv er det jeg har da når hele livet mitt består av:

• div traumer, voldsomme og ikke så ille. Men de er der, alle - alltid!
• at jeg lagde min egen leveregel da jeg var 15 år som var at jeg fra da av ikke skulle bry meg om meg selv, kun være fornøyd, hjelpe andre og være søppelkassa for hele verden resten av livet mitt.
• dagene mine består mest av dårlig selvfølelse; jeg er tykk, jeg er stygg og jeg er dum.
• jeg har aldri skjønt hvem jeg er pga fra jeg var 15 år bare lukket jeg meg inn i meg selv mer og mer, fikk suicidale tanker og forsøk fra og til (noen ganger litt mer og andre ganger ikke så ille) og at jeg har måttet ha stemmen til black angel i hodet. Det gjør noe med en å ikke kunne få være seg selv. Bare være en som hjelpeapparatet og helseNorge vil. Enten vil de jeg skal ha pu, noen ganger skal jeg være helt frisk, så skal jeg være psykisk syk, og så bare somatisk, så en blanding, og så kanskje bare autisme osv. Hallo, jeg er 40 år og vet fortsatt ikke HVEM jeg egentlig er! Det er frustrerende.
• at jeg er en person som trenger hjelp mer eller mindre fra helseNorge nesten daglig, men får aldri den riktige hjelpen pga jeg faller mellom to stoler og er kanskje en litt «vanskelig» pasient og da er det lett for den aktuelle instansen og skyve meg bort til en annen og da blir jeg bare kasteball, jeg blir forsøkskanin siden ingen leger klarer å bli enige om hva slags hjelp jeg trenger og hva slags medisiner jeg skal ha, jeg blir en som helseNorge ikke klarer å «se» pga. de ser bare etter boka og ikke MEG som er selve pasienten - individet. Og det ender mye med å være svingdør pasient.
• at jeg konstant har dårlig samvittighet ovenfor mine nærmeste og de jeg bryr meg aller mest om fordi jeg aldri klarer å være helt bra lenge og føler jeg svikter dem gang på gang. Og jeg føler meg så slem som påfører dem smerte ved at de synes det er vondt at jeg har det slik jeg har det og at de ikke klarer å hjelpe meg og de selv blir fortvilet.
• når jeg får psykoser som jeg hater og aldri blir tatt vare på da.
• jeg har slitt med søvn omtrent hele tiden (har noen netter i ny og ne som er gode) i flere år.

Jeg føler sånn skam at jeg er til, fordi JEG er ikke til! Det er en person som er til stede, men har på en måte ikke vært til stede fra personen var 15 år.

Ja, jeg har hatt gode stunder. Det skal jeg ikke benekte! Jeg har til og med hatt flere år som har vært fine. Men gang på gang blir jeg dårlig. Men jeg klarer å komme meg opp enten det er pga depresjon, psykose, fysiske plager, suicidale tanker og forsøk. Fordi jeg alltid har hatt noe å klare og leve for og at jeg har alltid hatt et håp om kanskje hjelpeapparatet klarer meg nå.

Denne gangen føles det annerledes. Jeg er suicidal uten å være deprimert. Selv om jeg vet det fins noe gleder for meg og at jeg kanskje kunne klare litt vet jeg at jeg alltid havner tilbake pga. ingen hjelper meg, denne gangen har det vært sterkt. Vart i en uke og denne gangen har jeg hatt det mens jeg har prøvd å avlede meg selv som f eks på jobb. Denne gangen har jeg ikke det håpet jeg alltid har hatt. Denne gangen fikk jeg aldri hjelp. Denne gangen orker jeg ikke å være søppelkassa for hele verden mer, men jeg vil for første gang i mitt liv ta vare på meg selv og det er å la meg selv dø så fort som mulig. Jeg har veldig lyst til å bli fri en gang for alle, få ro og hvile for alltid som for meg er døden.