Jeg er meg, jeg er skeiv

Det er jo Pride måned og med det vil jeg skrive noe om situasjonen min ang det å være skeiv.

Da jeg var tidlig i tenårene skjønte jeg at min kommende seksualitet ikke kommer til å være helt sånn streit. Jeg begynte å slite med diverse psykiske problemer. Det gjorde at jeg la tanker om legningen min litt på hylla. Etter hvert som jeg ble eldre ble ikke mine psykiske plager noe særlig bedre, noe forandring når det gjaldt min psykiske helse skjedde og noe psykiske problemer ble kanskje verre. Det gjorde at jeg prøvde å være mest mulig A4-menneske og med det tenkte jeg også å være streit. Jeg prøvde ut litt heterofile forhold, men nesten alltid måtte jeg slå opp. Det stemte bare ikke å ha et annet kjønn som kjæreste. Jeg skjønte at jeg hadde et annet syn på min legning enn det heterofile har.

Men hvordan kan jeg, som har psykiske helseplager, somatiske helseplager, autisme/lett pu og er stygg, dum, rar og tykk være lesbisk da? For jeg visste innerst inne og egentlig helt siden tenårene at jeg er lesbisk. Ikke bifil, jeg klarer rett og slett ikke å bli tent på det motsatte kjønn. Og hvordan skal en som meg som sliter med så mye kunne få en jente kjæreste? Ingen vil bli sammen med meg? Hvordan skal jeg leve med liksom enda en ting det er fordommer mot?

I begynnelsen av mitt voksne liv brydde jeg meg ikke så mye om kjærligheten og det å ha en kjæreste i et lengre forhold. Det var mye annet å stri med som helsen min, daglige gjøremål, finne meg selv og finne ut hvordan jeg vil ha livet mitt.

Men nå som jeg er 40 år har jeg et stort savn etter en jeg kan få lov til å elske og som elsker meg tilbake - en forståelsesfull jente. En jeg kan bry meg om , en jeg kan gi omsorg til (som ikke er hesten min Viljar, ha ha ha…). En jeg kan holde rundt, en jeg også kan diskutere med. Men vi drar alltid på kino sammen igjen etter en liten krangel. 

Jeg har da i disse tider også fått et tilbud for skeive med utviklingshemning jeg kan være med på ca en fredag i måneden. Jeg vil ikke skrive noen navn og heller ikke beskrive noen slik at noen skjønner hvem andre er (er selvfølgelig ikke mutters alene i et mørkt rom…), det er uansett uvesentlig for dere å vite hvem andre er. Det som er viktig å få frem er at endelig har jeg funnet et nettverk som passer meg. Et sted hvor jeg kan være meg og skeiv. Ikke være meg og «vanlig» heterofil og ikke være såkalt «perfekt - uten problemer av noe slag» og skeiv. Jeg har ikke fått vært med alle gangene, noe pga jeg begynte å dra dit litt etter de hadde startet opp gruppa og pga jeg har noen ganger vært syk.

Men jeg gleder meg hver gang for å dra dit - i hvert fall de dagene jeg er i form. Skal ikke holde det hemmelig at jeg liker at vi spiser pizza og drikker brus. Og så har jeg et bitte lite håp om at pga den gruppa får jeg kanskje en jente jeg kan være kjæresten til. Kanskje ikke akkurat en der, men med en omgangskrets utenfor hjemmet mitt, utenfor familien min og utenfor jobb kan jeg jo ha muligheter for å treffe noen? Hvem vet? Det finnes vel alltid en fisk i havet til alle? Mange fisker vet dere, må bare ha tålmodighet og så får jeg napp en gang.

Den gruppa jeg går i ca en gang i måneden har noen ledere. De lederne må jeg nesten si er ekstremt dyktige, snille og kunnskapsrike. Tror nok ikke gruppa hadde vært så fin å gå til hvis ikke det hadde vært for dem.

Vi pleier også å ta opp et spesifikt tema hver gang. Det er meget bra, så blir det ikke bare en syklubb, men også noe viktig rundt det å være skeiv. Det å være skeiv handler jo ikke bare om hvordan jeg er som er lesbisk. Det handler om mange forskjellige måter å ha et seksuelt og kjærlighets forhold til et annet menneske og/eller seg selv, det handler om hvordan kjønn man ser seg selv på. Det beste med å være skeiv for min del er at jeg føler jeg ikke har så mye fordommer. Jeg ser på mennesker som at alle er mennesker på samme jordklode. Uansett seksualitet, kjønn, legning, fattig, rik, funksjonshemmet, syk, atlet, tro eller utseende. Mennesker er et folk, verden er en jordklode!

Men ta i betraktning at det er vanskeligere å være skeiv når man sliter med forskjellige greier, for der har jeg litt fordommer. Fordi jeg sikkert har så lyst på jentekjæreste selv og tror jeg ikke kan få, har jeg laget min idé om at lesbiske kun vil ha såkalt «perfekte» damer. I hvert fall ingen som både sliter psykisk, har somatiske plager, har autisme/lett pu og er stygg, dum, rar og tykk! Det blir liksom enda en greie da, i tillegg til alt jeg har å stri med at jeg også skal være lesbisk. Men det fine de siste årene mine er at jeg holder det i hvert fall ikke hemmelig for meg selv. Jeg er fri inni meg, inni kjærlighets hjertet mitt - ja, jeg er lesbisk og jeg er stolt av det!