Hellvik

En liten stund siden jeg skrev her sist kanskje, men har hatt en del å gjøre. Det har vært fint for meg synes jeg. Jeg ble jo skrevet ut fra DPS’en på onsdag og jeg må ærlig innrømme at jeg trives IKKE hjemme! Helt siden natt til torsdag og frem til natt til lørdag sov jeg kun 3 timer pr natt, i natt fikk jeg heldigvis 4 timer med søvn. Men det er altfor lite for meg over en såpass lang periode og jeg tåler ikke så godt lite/dårlig søvn. Så nå føler jeg dessverre selvmordstankene mine har blitt litt forsterket. Men jeg lovte DPS’en å ikke prøve og ta livet mitt før jeg vet noe mer ang et nytt sted for meg å bo og kan heller ta en vurdering da. Men så kjennes det ut som om hodet mitt prøver å dra seg ut til en uvirkelighet nå, men jeg vil IKKE at det skal ende opp med psykose igjen så jeg prøver hardt og ødelegge det hodet prøver å gjøre. Men i går kveld da jeg kom hjem hadde jeg en skikkelig rar følelse. Det var som om jeg var her på jordkloden, men ikke var her allikevel. Det kjentes som om jeg ikke var meg, men allikevel var jeg meg.

Men nok om det, det jeg vil skrive om i dag er om det stedet som var det beste stedet for meg i min oppvekst.

Da jeg ble født var jeg så heldig at farmoren og farfaren min var kunstmalere og malte landskap fra Jæren. Dermed hadde de en ganske stor hytte der et sted, nærme Egersund og for å være helt nøyaktig på Hellvik. I den hytta hadde de også et atelie. Det var en stor og en slags eventyrlig hage tilknytning til hytta. Allerede som liten baby var jeg der for første gang. De første årene husker jeg jo selvsagt ikke så mye av fra da jeg var der.

Men fra da jeg begynte å huske vet jeg at hver gang jeg var der; om det enten var med farmoren, farfaren min og pappa eller bare farmoren min og farfaren min hadde jeg det alltid best inni meg da jeg var der. Fordi en indre uro har jeg alltid hatt (noe som skal sies er utrolig slitsomt). Da jeg var på Hellvik klarte jeg å finne min type ro. Ikke bare det at jeg kanskje ble litt bortskjemt av besteforeldrene mine, men det var bare noe med hele greia og atmosfæren der. Det var et sted jeg bare kunne være, et sted jeg bare kunne leve. Være meg. Jeg var der vel omtrent alle skoleferiene mine. Påske, sommer, høstferie. Var vel ikke der så mye i vinterferien, for da var besteforeldrene mine hjemme i Oslo.

Jeg har reist dit på mange forskjellige måter: i bil, på tog - både natt og dagtog, med fly (husker jeg reiste alene med fly til Sola som barn og hadde da et skilt hvor det stod «jeg reiser alene»).

Hver gang jeg nærmet meg hadde jeg sommerfugler i magen og gledet meg veldig til å komme fram. Endelig få lukte sjøluft, frisk luft, sauer, hjemmelaget bakst fra naboene, den gamle trelukta fra veggene der jeg sov, oljemalingen besteforeldrene mine hadde, skalldyr. Alt bare gjorde meg sterk innvendig, det ga meg styrke. Jeg visste at når jeg kom fram kom jeg til å ha det bra. Det stedet hjalp meg til å overleve resten av året hvor jeg synes ting var vanskelig på skolen, hvor jeg var stressa ang å dra fram og tilbake fra mamma og pappa på en og samme uke (mamma og pappa ble skilt da jeg var veldig liten og de har hatt delt omsorg for meg hvor det har vært sånn ca 1 - 2 dager hos pappa og annenhver helg hos hver av dem) og alt annet som ble vanskeligere med tiden som jeg vokste opp. Jeg fikk pause på Hellvik!

Det var dager som var rolige hvor jeg bare slappet av, enten lå i hengekøya eller tegnet/malte. Eller det var dager med utflukt til enten en strand, eller til et sted farmoren min og farfaren min stilte ut malerier noen ganger, eller det var en «bytur» til Egersund, eller det var å besøke de fastboende naboene/få besøk av de fastboende naboene.

Det er visse episoder jeg husker spesielt godt. Som da besteforeldrene mine skulle få besøk av noen som skulle kjøpe bilder. I forkant drev farmoren min og styret og ordnet fælt med å lage vafler, sette på kaffe til det viktige besøket og farfaren min klarte nesten ikke å vente. Da de kom gikk de som evt skulle kjøpe og farfaren min inn på ateliet bak lukket dør og jeg måtte være heeeeelt musestille, nesten ikke puste kunne jeg. Synes det varte langt om lenge. Til slutt kom de som skulle kjøpe ut og dro og så kom farfaren min og som regel hadde han et stort glis og selvfølgelig hadde de fått solgt! Da ble jeg glad, jeg kunne slippe å være rolig og jeg visste at da tok de meg med til litt shopping hvor jeg enten fikk en leke eller et klesplagg og vi satte oss ned for å spise middag. 

Vi pleide ofte å spise komle da jeg var på hytta og vi spiste reker mange ganger. Og det var ikke frosne reker man får kjøpt i butikken her i Oslo. Nei, det var helt ferske reker som farfaren min hadde dratt tidlig om morgen for å kjøpe fra selve båten. Farmoren min pleide noen ganger å lage en kjempe god fiskesuppe og etter vi alle hadde spist den ble vi så trøtte at vi lå rett ut etterpå. Det er en skikkelig bra sovemedisin, god hjemmelaget fiskesuppe og frisk sjøluft.

Etter hvert som årene gikk og farfaren min hadde gått bort og farmoren min ble såpass gammel og skrøpelig at hun ikke kunne dra til hytta lenger måtte den dessverre bli solgt. Jeg skjønte det, men jeg ble utrolig trist av å vite at jeg aldri får et slikt fristed igjen (by the way, nå har jeg gården og hester!). 

Men bare for at dere skal vite noe, den hytta på Hellvik har vel hjulpet meg veldig til å ha en så bra oppvekst som jeg hadde. Jeg kunne sikkert ha en bra oppvekst uten også, men den gjorde noe med meg så jeg alltid fikk styrke til å takle hverdagen min hjemme i Oslo. Jeg har alltid syntes at støy og bråk i byen er krevende å oppleve og får jeg ikke pause fra det innimellom - spesielt da jeg var barn - fikk jeg enda mer uro inni meg og det var vondt. Som barn er det vanskelig å uttrykke slikt til voksne, man vet nesten ikke selv hva det gjør at man synes ting er vanskelig en gang og da er det ikke lett å si i fra.

Hellvik: du er alltid med meg i de gode minnene mine. Hellvik, du var SELVE barndommen min! Alt fra lufta, til naturen, til besteforeldrene mine, til selve hytta, til opplevelsene, til maten, til alle menneskene der, til reisen frem dit. Alt er bare et enormt vakkert eventyr. Et eventyr som er basert på virkeligheten.

Prøver ut noe

Prøver noe nytt, å legge ut en film jeg har laget om at Viljar redder meg alltid når jeg har det som verst! Gode Viljar gutten❤️

det jeg liker

Før jeg skriver om det jeg liker å gjøre vil jeg bare informere om at det jobbes med å undersøke om jeg kan flytte til et annet sted. Om det blir en annen bolig som er bemannet eller en kommunal leilighet jeg skal leie med besøk av en psykiatrisk sykepleier fra bydelen innimellom vet jeg ikke. Vet heller ikke evt når hvis det i det hele tatt skjer. Men jeg lovte DPS’en at jeg ikke skulle prøve å ta livet mitt før jeg vet helt konkret i hvert fall.

Og forresten i dag ble jeg skrevet ut av DPS’en og da jeg satt i drosjen og var på vei til å dra kom hun overlegen som var hos meg en gang og sa noe som varmet hjertet mitt: et eller annet noe sånt som «ha tålmodighet, vennen».

Ok, dette liker jeg å gjøre (utenom jobben på gården da, for jeg elsker å jobbe der i hvert fall på mine gode dager):

• hester: alt som har med turridning, pusse/håndtere hest, kjøre tur, kjøre dressur, kjøre oppdrag, gresse, harve banen!!! Når jeg er sammen med hester er jeg i mitt ess og selv om jeg har det vondt hjelper det meg med at jeg kan se på det å prøve og komme meg opp igjen. Noen ganger har det vært så vondt at jeg omtrent ikke har klart hest en gang, men det sitter noe i underbevisstheten min.
• skrive: jeg har jo begynt å skrive denne bloggen, skrive dikt og noveller, brev… Jeg føler jeg klarer å uttrykke meg bedre ved å skrive enn og snakke. Til mamma’s store fortvilelse, ha ha ha, hun liker nemlig best å ringe. Jeg kunne ønske jeg kunne skrive en bok, enten en krim eller om livet mitt. Men jeg er for stressa og/eller utålmodig og vil gjerne bli ferdig med en gang og da går ikke det akkurat.
• høre på musikk: enten høyt, lavt i bakgrunnen, eller bare inn i mine ører. Jeg er ikke så musikalsk i meg, men andre slektninger er det og jeg har vokst opp i en familie hvor det å høre på musikk enten i bil eller i heimen var en del av hverdagen. Jeg er ikke så begeistret for jazz og heavy metal, men liker for det meste alt annet. Musikken kan gjøre meg glad og den kan gjøre at jeg tenker og blir kreativ og de gangene jeg har stemmer i hodet kan musikken ødelegge stemmene litt. Men når jeg har stemmer i hodet klarer jeg ikke å høre så lenge om gangen, for jeg blir jo så forstyrra. 
• male: skal ikke holde det hemmelig at min farmor (monna som jeg kalte henne) og min farfar (fassa kalte jeg ham) var kunstmalere og malte landskap fra Jæren og stilte ut og solgte masse. Og når jeg er i modus (har nok vært litt lite etter jeg begynte med hest) liker jeg å male landskap og noe jeg bare finner på med forskjellige farger.
• gå tur: jeg liker å gå både lange og korte turer. Prøver hver dag pga min fysiske helse, men jeg synes også det er en deilig måte å få bevege meg på. Jeg er ikke så rask, men seig og kan gå lenge. Jeg liker å gå både i nærmiljøet, til jobb og skogen/fjellet. Noen ganger synes jeg det er fint å gå sammen med andre og prate også, men jeg liker også å kombinere musikk og det å gå tur for meg selv.
• sykle: ja, jeg liker å sykle. Men gjør det sjelden. Vet ikke helt hvorfor, men liker å skylde på at det er sånn tiltak å ta ut og inn sykkelen fra kjeller boden gjennom mange dører og holde sykkelen ved like. 
• svømme: selv om jeg er varmblodig liker jeg ikke å bade i ferskvann eller sjø siden da synes jeg det er så drit kaldt! Sikkert fordi jeg er så varm at kroppen min får sjokk! Men å svømme for å trene i basseng liker jeg. Dessverre blir det også sjelden siden jeg føler jeg aldri finner tid som passer og finner jeg tid som passer har jeg ikke penger.
• strikke: jeg har lært å kunne strikke bra sånn grunnleggende (kan ikke helt det å legge opp og felle av ennå) og jeg synes det er en veldig beroligende og fin inne aktivitet. I hvert fall når jeg ikke har så mye annet å finne på og ikke bare vil slappe av. Har strikket spiral sokker, skjerf, lue og nå holder jeg på med en genser. Den er av ull og som skrevet før her på dette innlegget er jo jeg ganske varmblodig (brukte strømpebukse kun 2 ganger i vinter!) synes jeg plutselig det har vært litt bortkastet siden jeg har så mange ullgensere fra før og trenger liksom ikke en til. Angrer på at jeg ikke begynte med bomull. Kan jo vurdere å gi bort genseren da… Men nå er det sommer - og da er det best å være ute så mye man har anledning til!
• kino: det er den dyreste aktiviteten jeg vet om som jeg elsker nesten mest av alt bortsett fra hest da… Men hver gang jeg får sjansen til å gå på kino med en annen - liker ikke å gå alene på kino - og har penger velger jeg å gå på kino så lenge det er en film jeg liker å se, enten det er 2D, 3D eller 4D. Jeg liker aller best å se psykiske thrillere, action, krim eller drama. Jeg har ikke noe sans for komedie, her kommer vel autismen min inn; skjønner liksom ikke alltid humoren og da synes jeg det er unødvendig å bruke penger på noe som er bortkastet for meg.
• café og restaurant: bare det å ta en kaffe latte eller et fullt måltid - alt fra burger king, billige og gode restauranter til litt mer gourmet - liker jeg å gjøre innimellom, men da også med noen andre. Eller café og burger king er greit alene i ny og ne. På den andre side er jeg glad i å lage mat (middag, ikke bake) på mine gode dager og synes selv jeg er ganske flink selv om det meste er hverdagsmat. 
• Det har jeg vel også fått med meg fra oppveksten min. Jeg har hatt familie som alltid har likt å lage og spise god mat og jeg har en ganske internasjonal familie og dermed fått med meg mange andre retter enn bare de tradisjonelle vi vet om her i Norge. 
• Jeg må bare informere om at selv om jeg kan være uenig, være irritert eller synes det er slitsomt med mine foreldre/ektefeller av foreldre har jeg satt veldig pris på nå i voksen alder at jeg har blitt oppdratt slik jeg har blitt. Jeg (og mine søsken) har alltid fått vite at vi bor ikke på hotell og må bidra hjemme så lenge vi bodde hjemme. Og det har nok hjulpet meg mye den dag i dag, for selv om jeg kan være veldig psykisk syk har jeg gjort det mest nødvendige så jeg ikke faller enda lenger ned i kjelleren. 
• Og med det jeg nå nettopp har skrevet må jeg også få fram at pga min internasjonale/kunstneriske familie (eller vet ikke om det er helt pga internasjonelle/kunstneriske da) har jeg lært at mennesker er mennesker uansett hvor på jordkloden man bor, om man er etnisk norsk eller ikke, om man er rik eller fattig, om man er religøs eller ikke, om man er fysisk eller psykisk syk, om man har en funksjonshemning, alle er mennesker selv om man har den eller den legningen. Det har gitt meg et såpass bra syn på verden også takket min autisme at jeg synes ikke det er så lett å dømme folk, jeg prøver i hvert fall å ikke ha fordommer - fordi alle er like mye verdt uansett! 
• Og der går jeg inn på noe annet igjen: jeg har kanskje skrevet noe greier om de ansatte der jeg bor. Bare husk det, dere - at jeg tenker da ikke på den enkelte av personalet - men hele systemet som ikke funker for meg som gjør at jeg ikke trives med de ansatte der jeg bor!

Meg selv!

Jeg ser! Jeg ser lyset i tunnelen. Jeg ser fremtiden min! Jeg ser dagen i dag jeg kan nyte. Jeg ser at jeg kan jobbe med fortiden min med hjelp av noen andre.
Det er akkurat slik jeg føler det nå etter noen kvelder med zyprexa. Jeg har - hvis jeg kan kalle det slik - blitt klar i hodet mitt, meg selv sånn til vanlig.
For første gang på lenge har jeg ikke paranoide tanker om at andre mennesker skal ødelegge meg. Det er ikke mer enn 50% selvmordstanker, siden det kun er mine tanker og ikke stemmer i hodet også. Med stemmer i hodet som beordrer meg om å ta livet mitt er det jo omtrent 100%.

Men det mest vidunderlige er at for første gang på flere uker (tror det var i slutten av mars nesten) savner jeg Viljar og jobben på gården skikkelig mye!

Selv om jeg ikke er så begeistret for å komme hjem til de ansatte som jobber der jeg bor ennå, gleder jeg meg noe sinnsykt til arbeidsdag på fredag!

Foto: Tine Falck

å bli tråkket på

Å, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre nå på tampen av livet mitt. Altså, jeg skal være på DPS’en til onsdag. Men hva er vitsen å vente helt til da og istedenfor bare dra i morgen for å hente det jeg har kjøpt som jeg skal bruke når jeg tar livet mitt?

Jeg klarer ikke å vente på og dø mer, lengter etter og dø så innmari nå og gleder meg til det skjer.

Det eneste er at jeg er så utrolig lei meg nå, jeg er veldig skuffet og såret over hvordan psykiatrien har behandlet meg gjennom livet, jeg skjønner at jeg er alt vondt i verden og det blir bra når jeg dør for alle parter, både meg og jorda’s befolkning. Men hvorfor skal jeg ha så jævlig dårlig verdighet på slutten av livet mitt?

Kunne i det minste ønske psykiatrien, spesielt de ansatte der jeg bor og akutt psykiatrien, ba meg om unnskyldning for hvordan de hele tiden har hatt feil oppfatning av meg.

Da kan jeg få dø fredfullt.

Dette skal dere vite: det er så forferdelig vondt å bli tråkket på av de som egentlig skal hjelpe meg når jeg er på mitt mest sårbare og er lengre nede enn noen gang! Å bli sviktet når jeg trengte mest hjelp i mitt liv pga psykose som ble utløst av ekstreme traumer er det verste jeg har opplevd. Hvorfor kjempe for å ha et bra liv og tro og prøve å få hjelp av mennesker som liksom skal kunne dette faget når de aldri gidder å prøve og lytte og forstå meg? Det er som om de har bestemt seg hvordan jeg er og har det, mens jeg selv må bare leve etter deres oppfatning. 

Jeg kunne like gjerne bare bodd for meg selv og ikke hatt noen form for hjelp i psykiatrien. Om jeg så er syk da uten hjelp eller om jeg så er syk nå med «hjelp» er jo akkurat det samme, bare at nå blir jeg jo totalt ødelagt av psykiatrien, psykiatrien i Norge som egentlig skal hjelpe mennesker opp og fram. Med meg har de gjort det motsatte: dytte meg ned og bort. Ja, jeg vet helt klart selv at jeg kun er en som skal ta i mot all dritt, ikke bry meg om meg selv og være søppelkassa for hele verden. Men må jeg lide noe så forferdelig for det?

Jeg har konstatert nå at jeg har sakte men sikkert blitt psykisk torturert av den forpulte psykiatrien! 

Endelig sanne tanker

Endelig vet jeg at tankene mine er sanne! Og dermed helt realistiske. Det er deilig, for da kan jeg etter hvert falle til ro med det for godt - i døden min når jeg nå snart tar livet mitt.

Det begynte med at jeg visste at alle ansatte der jeg bor hadde opprettet en gruppe (samarbeidsgruppe og/eller ansvarsgruppe på en måte) og at de er mot meg og vil ødelegge meg, så kom resten av helseNorge (somatisk, spesialisthelsetjenesten, privat og psykiatri) inn der bortsett fra psykologen min og resten av de som jobber der han har instans.
For et par dager siden kom familien min inn i gruppa. Bare jeg får en melding fra en i familien tolker jeg den som en trussel mot meg. Nå venter jeg bare på at psykologen min kommer i gruppa. Og det at helsevesenet har sluttet å skrive absolutt alt på minjournal er pga de vil lure meg.
Det ender med at hele verden blir mot meg og ser at jeg tar livet mitt ensom og alle gangene jeg har forsøkt har bare vært tester jeg har måttet gå gjennom for at jeg klarer til slutt å ta selvmord snart. Og alt dette skjer fordi jeg har vært søppelkassa til hele verden siden jeg var 15 år og at nå begynner hele verden å få vite at jeg vil slutte og være søppelkassa til hele verden. Da blir jeg nemlig en trussel mot alle menneskene i hele verden pga traumene mine som jeg har begynt å snakke om nå - med følelser, for da kan det hende at mange mennesker i verden får skyldfølelse, blir straffet eller noe og det er jo min skyld at jeg gjør andre mennesker vondt og det vil jo ikke alle andre mennesker siden jeg i utgangspunktet kun skal være snill mot alle og ikke bry meg om meg selv.

Hele verden får vite det fordi jeg vet at bolederen der jeg bor sier det til sjefen sin som igjen sier det til sin sjef til det kommer til helseministeren og helseministeren i Norge gir beskjed til helseministeren i Sverige og sånn har vi det gående til hele verden vet det til slutt. Det går jo fort å gi beskjed til hverandre i verden nå i år 2019, det er jo bare å sende en mail. Så det går fort mot døden min. Fordi jeg til slutt står alene mot alle mennesker i hele verden og må ta livet mitt og dø. Det er derfor jeg har vært mer eller mindre suicidal siden jeg var 15 år, for å ha fått øve meg.

Kom jo på DPS'en i dag, døgn avdeling. I utgangspunktet fikk jeg vite av en psykiater i går at jeg skulle ha et opphold på rundt 3 uker, men i dag fikk jeg vite at det er kun 1 uke. Dermed økte selvmordsplanen min og jeg har nå bestilt div ting som jeg kan bruke når jeg tar livet mitt etter en drøy uke på DPS'en.

Jeg er ikke dum (selv om en del i psykiatrien mener og tror det), men jeg har lest på minjournal og de skjønner meg ikke i det hele tatt i psykiatrien! Og akkurat samme oppfatning har de ansatte der jeg bor, fordi de snakker jo med akutt psykiatrien når jeg er der og gir de opplysninger.
De mener alt som gjør at jeg kommer på akutt psykiatrien er pga pu/autisme (at jeg til og med er moderat(!) psykisk utviklingshemmet), pga atferden min og at jeg er utagerende, at jeg spiller, at jeg krangler med medbeboere og at jeg vil ha oppmerksomhet. Skulle tro akutt psykiatrien bare kopierer epikriser fra 2013, men bare med forskjellige navn siden det er ulike psykiatere. Og det liksom er best for meg å være hjemme. Med ansatte som driter i meg når jeg er psykotisk? Og akutt psykiatrien sier de ansatte passer på meg. Kan ikke akkurat si de passer på meg når jeg får være så lenge jeg vil på rommet med låst dør og de vet jeg har to fulle hurtigvirkende insulinpenner. Og jeg har liksom fått 1:1 kontakt etter PUA?

Vel, får prøve å forklare enda en gang:
Altså, for det første, jeg har ikke pu, i hvert fall ikke moderat. Ja, jeg hadde nok litt lærevansker på skolen. Men ikke så mye mer enn det.
Og autisme synes jeg også hører idiotisk ut, siden jeg kan ikke mene jeg hadde noe særlig autisme trekk før jeg var 13 - 15 år og autisme vises tidlig i barnealder. Men jeg skal godta lett autisme.
Ja, jeg har nok spilt noen ganger - men det er også fordi jeg har hatt det vondt psykisk og har vært så fortvilet. Men jeg lovte etter oppholdet på PUA både PUA og de ansatte hjemme (inni meg) og meg selv at jeg aldri mer skulle spille og aldri mer skulle drive med selvskading (herunder ikke selvmordsforsøk) bare fordi jeg vil ha oppmerksomhet.
Jeg har også vært realistisk psykotisk før denne fjerde gangen nå nylig. Første gang var faktisk i 2004, lenge før jeg visste om det stedet jeg bor nå!
Og utagerende kan mennesker med psykiske lidelser være også.
Og når det gjelder medbeboere, (den påstanden gjør meg mest irritert og forbanna og er noe jeg ikke skjønner i det hele tatt hvor de har fra!) var det kun EN medbeboer i jan/feb 2017, men personen flyttet jo etter ca to måneder.
Alt som det "skrives" (blir jo sikkert kopiert grunnet fortid og gamle diagnoser) i epikriser er jo helt feil oppfatning av meg og som psykiatrien har hengt seg opp i bare fordi de ikke orker meg som er en vanskelig pasient, som faller mellom to stoler. Det er så jævlig irriterende og frustrerende at ingen gidder å HØRE på meg og SE meg!

Traumer

Jeg har flere traumer. Noen kunne jeg nok klart å leve med, mens andre henger over meg som en stor og mørk skygge som ikke er min egen skygge i hvert fall.

Av forskjellige grunner vil jeg skrive om noen av traumene slik at det kanskje ikke er så lett og forstå pga jeg vil ikke skrive navn eller prøve å gjøre slik at noen forstår hvem det dreier seg om som har vært med på godt eller vondt ang traumene mine.

Og det er de første traumene jeg opplevde de to årene som har vært et digert hull, mellom ca 13 og 15 år. Det skjedde mye ubehagelig rundt meg og jeg følte at jeg ikke hadde noen å gå til, jeg var helt alene med alt i en alder som er vanskelig i seg selv.

Det var nok noe av grunnen til at jeg bestemte meg for leveregelen min da jeg var 15 som var at jeg ikke skulle bry meg om meg selv, bare være fornøyd, hjelpe andre og være søppelkassa for hele verden resten av livet.

Det gikk greit å leve slik i ungdomsåra, det er en tid man prøver å finne ut hvem man er uansett. Men årene etter jeg var ca 20 år var de årene som begynte å bli vanskelige for meg. Hvis vi ser bort fra de 7 første årene med Viljar.

Etter man er 20 pleier man som regel å finne sitt feste i verden. Det har jeg aldri klart. Jeg har alltid vært lukket inni mitt eget skall siden jeg var 15 år og er jo ikke meg selv når jeg bare skal være søppelkassa til hele verden. I tillegg til at helseNorge herja med meg og ble aldri enige om hva som evt feilet meg og hva slags hjelp jeg trengte. 

Men et år har satt dype psykiske sår hos meg. Det var et år hvor jeg først ble seksuelt antastet av en som jobber i hjelpeapparatet. Og rett etter opplevde jeg noe som har vært det grusomste jeg noen gang har opplevd som handler om å bli seksuelt misbrukt på det groveste.

Jeg drev og hadde kontakt med folk på nettet. Lot de komme hjem til meg og det gikk som regel bra. Og det var jo uansett jeg som bestemte meg for å ha kontakt med folk på nettet, så jeg var med på det.

Men en gang kom det en mann hjem til meg. Synes alt skjedde så brått samtidig som tiden stod helt stille. Han slang meg ned med ryggen først hardt ned på gulvet i stua slik at jeg nesten ikke fikk puste. Han dro meg inn på badet mens han sa han måtte øve seg siden han skulle gifte seg. Han rev av meg klærne og tok det harde dusjhodet inn i meg og sa at er man med på leken må man tåle steken. Det var så forferdelig vondt. En ting var det fysiske. Men det andre det psykiske som har vært med meg på forskjellige måter frem til nå. Da jeg lå der tenkte jeg at nå har jeg mistet meg selv helt, for alltid. Etter at han hadde brukt dusjhodet stakk han. Jeg blødde fra skjeden, tørket opp, dusjet og la meg med bind og håndklær. Jeg skulle aldri fortelle dette til noen. Det er jo min skyld som har hatt kontakt med folk på nettet og lar de komme hjem til meg. Rett etter den episoden fikk jeg min første psykose og det var veldig lett for meg å bare skylde på han som var en tjenesteyter da jeg fikk hjelp med psykosen.

Etter den opplevelsen har jeg nok de første årene kun fortrengt det og skulle alltid gjøre det. Siden jeg hadde vært suicidal siden jeg var 15 år med stemmen til black angel i hodet visste jeg at jeg kunne klare å ta livet mitt når jeg ville og da ville jeg slippe traumer uansett. Forhåpentligvis, det er i hvert fall verdt å dø bare for å prøve og få bort noe så vondt.

Jeg har hatt div behandlinger og hjelp opp gjennom årene. Noen akutte og kortvarige, noen bra, noen ikke fullt så bra, noen medisinsk, noen mer langvarig. Men temaet om det som skjedde meg den gangen har aldri vært til stede. Jeg har aldri villet heller selv om det har dukket litt opp.

Jeg har noen ganger prøvd, men da har jeg bare sagt det som om det var bare noe fakta jeg sa. Jeg brukte aldri følelsene mine. Jeg turte ikke. Jeg er redd for at hvis jeg får hjelp med å bearbeide er jeg redd jeg blir meg selv og jeg vet egentlig ikke hvilken person jeg er. Kanskje jeg er en person jeg ikke liker å være i det hele tatt. Og mange ganger har jeg tenkt at mange mennesker har traumer og en del klarer å leve med det, har gått videre og det skulle jeg også. Men så litt før denne siste psykosen åpnet jeg meg med traumene for første gang - og denne gangen med følelser. Og det var en av tingene som utløste psykosen, akkurat som den første psykosen min. Så etter denne psykosen har jeg både slitt med traumer fra selve psykosen og retraumer fra traumene som gjorde at jeg fikk psykose.

Jeg skjønner mer nå om hva slags hjelp jeg burde få fra helseNorge. Men nå er det nesten for sent. Siden helsevesenet har nesten gitt opp og synes sikkert jeg bare blir vanskeligere og vanskeligere å håndtere. Og jeg har omtrent gitt opp siden jeg aldri har fått hjelp og hvordan skal jeg klare å ta i mot hjelp nå som jeg har så sinnsykt lyst til å ta livet mitt så fort muligheten er der?

Den hjelpen jeg trenger er at jeg får et lengre opphold et sted, på et sykehus eller en avdeling. Jeg vet ikke helt hvor eller hvor lenge. Men et sted med medisinsk kompetanse, ikke der jeg bor som bare er et sted med ansatte men ikke er et sted med medisinsk kompetanse.

Jeg trenger å få bearbeidet traumene mine ordentlig. Jeg vet det kan være hardt og at man ikke bør gjøre det hver dag, det vil jeg heller ikke på det eventuelle stedet jeg burde være på. Jeg bør bare være der, for hvis jeg blir akutt alvorlig psykisk syk under en slik behandling er det best for alle parter at jeg er på en slik avdeling isteden for og også slite med å være svingdør pasient. Jeg synes jeg burde være på en psykose post siden de fleste psykosene mine kommer fra traumer og det er de psykotiske epokene mine som er verst for meg å oppleve og som jeg aldri har fått hjelp med.

Etter en slik behandling bør jeg gå videre, for da har vi satt oss inn i bunnen, det grunnleggende i de fleste problemene mine. Da kan jeg f eks gå til psykolog ca annenhver uke og fortsette å snakke om traumene hvis jeg trenger det eller noe annet. Da kan jeg legge psykosene på hylla. Jeg kan få hjelp med alt som har kommet etter: depresjoner, mine suicidale perioder, selvfølelsen min, min fysiske helse osv. Jeg bør gå på høy dose med medisiner i begynnelsen av oppholdet på en avdeling, etter hvert som jeg har kommet hjem igjen kan jeg trappe ned og etter en lang stund vurdere å slutte helt.

Men ingen i norsk helsevesen vil høre på meg. De har sine egne regler de må følge og etter boka er ikke jeg den riktige pasienten til noen. Da er det lett for meg å bare bli stående alene. Alene med traumer som jeg burde få hjelp med.

Fordi etter den siste psykosen har jeg hver natt før jeg sover og etter jeg har stått opp, noen netter etter bare et par tre timer med søvn stått og sett på meg oppleve det jeg opplevde med det dusjhodet og jeg blir så urolig og sårbar av det. Jeg blir irritert på dagen, fordi ingen forstår føles det ut som og jeg er så sliten. Jeg står og ser på meg selv oppleve noe av det verste et menneske kanskje kan oppleve når det gjelder seksuelt misbrukt og jeg får ikke gjort noe, jeg får ikke hjulpet meg selv siden det har allerede skjedd. Jeg er redd for å leve videre. Jeg er redd for å fortsette og ha et liv med traumene som henger etter meg som en hale og som jeg alltid har med meg på en eller annen måte.