å bli tråkket på

Å, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre nå på tampen av livet mitt. Altså, jeg skal være på DPS’en til onsdag. Men hva er vitsen å vente helt til da og istedenfor bare dra i morgen for å hente det jeg har kjøpt som jeg skal bruke når jeg tar livet mitt?

Jeg klarer ikke å vente på og dø mer, lengter etter og dø så innmari nå og gleder meg til det skjer.

Det eneste er at jeg er så utrolig lei meg nå, jeg er veldig skuffet og såret over hvordan psykiatrien har behandlet meg gjennom livet, jeg skjønner at jeg er alt vondt i verden og det blir bra når jeg dør for alle parter, både meg og jorda’s befolkning. Men hvorfor skal jeg ha så jævlig dårlig verdighet på slutten av livet mitt?

Kunne i det minste ønske psykiatrien, spesielt de ansatte der jeg bor og akutt psykiatrien, ba meg om unnskyldning for hvordan de hele tiden har hatt feil oppfatning av meg.

Da kan jeg få dø fredfullt.

Dette skal dere vite: det er så forferdelig vondt å bli tråkket på av de som egentlig skal hjelpe meg når jeg er på mitt mest sårbare og er lengre nede enn noen gang! Å bli sviktet når jeg trengte mest hjelp i mitt liv pga psykose som ble utløst av ekstreme traumer er det verste jeg har opplevd. Hvorfor kjempe for å ha et bra liv og tro og prøve å få hjelp av mennesker som liksom skal kunne dette faget når de aldri gidder å prøve og lytte og forstå meg? Det er som om de har bestemt seg hvordan jeg er og har det, mens jeg selv må bare leve etter deres oppfatning. 

Jeg kunne like gjerne bare bodd for meg selv og ikke hatt noen form for hjelp i psykiatrien. Om jeg så er syk da uten hjelp eller om jeg så er syk nå med «hjelp» er jo akkurat det samme, bare at nå blir jeg jo totalt ødelagt av psykiatrien, psykiatrien i Norge som egentlig skal hjelpe mennesker opp og fram. Med meg har de gjort det motsatte: dytte meg ned og bort. Ja, jeg vet helt klart selv at jeg kun er en som skal ta i mot all dritt, ikke bry meg om meg selv og være søppelkassa for hele verden. Men må jeg lide noe så forferdelig for det?

Jeg har konstatert nå at jeg har sakte men sikkert blitt psykisk torturert av den forpulte psykiatrien!