Status siste dagen i juni 2019
Jeg har nå hatt en relativ grei uke (hvis vi ser bort fra onsdag da jeg omtrent fikk hysterisk sammenbrudd, men det er noe annet) etter forholdene. Til tross for en lang vår hvor jeg var psykisk dårlig og at denne uka er Viljar på beite. Jeg har følt meg til stede, klar i hodet og meg selv sånn veldig denne uka.
Men så, sånn plutselig ut av det blå kom en mørk sky og tok tak i meg igjen. Jeg sliter med destruktive og dystre tanker nå. Og jeg kan ikke la det fortsette å bli noe ut av de tunge tankene. For hvis jeg nå blir syk igjen - noe jeg håper inderlig IKKE skjer (vil at det aldri skjer igjen) - ja, da er det den helvetes psykiatrien som må blande seg inn når de ikke klarer å hjelpe meg, men kun avviser meg og sender meg til den bemannete dritt boligen jeg hater å bo i!
Jeg har et snev av selvmordstanker nå i kveld.
Eller rettere sagt; hvorfor lever jeg i denne verden? Som jeg ikke passer inn i fordi jeg har så mange andre tanker om universet enn gjennomsnittet av befolkningen på jordkloden.
Jeg har jo til tider psykisk vondt, hvorfor skal jeg lide med det å leve og være til stede i en verden jeg synes er vanskelig å forholde meg til?
Jeg synes ikke jeg har et verdig liv. Jeg har LITT autisme, LITT psykisk utviklingshemning, LITT revmatisme, LITT psykiske lidelser, LITT kreft da jeg hadde det i januar 2017. Men å leve med mye god mat og godteri når jeg vil kan jeg ikke pga jeg har mye diabetes. Kan jeg ikke bare ha en av de tingene jeg har litt av og ha det mye?
Da slipper jeg i hvert fall å falle mellom to stoler og føle jeg blir en kasteball i systemet. Jeg slipper å være svingdør pasient pga ingen skjønner meg eller ingen vil skjønne meg siden de har allerede en feil oppfatning av meg. Jeg slipper å bli en slags forsøkskanin fordi leger aldri blir enige om meg, det er på og av diagnoser og det er på og av medisiner. Ikke rart jeg er ustabil når verden rundt meg gjør meg til at jeg blir det!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar