denne gangen

Denne gangen vil jeg gi skryt til psykiatrien. Jeg har hatt en del stressende momenter rundt meg i det siste og jeg takler det dårlig. Jeg ble for noen uker siden så syk at jeg ble katatonisk ved å være psykotisk. Var først noen dager på medisinsk avdeling og så ble jeg overflytta til psykiatrisk avdeling. Og der ble jeg ikke sendt hjem dagen etter! Jeg fikk være der et par dager og komme meg litt. Jeg ble forstått. 

Kom hjem, men det hjalp ikke helt og jeg kom mer og mer inn i min egen lille boble. Det verste stedet for meg å være når jeg ikke har det helt bra og er dårlig er å være hjemme. Det er så mye for meg å gjøre av dagligdagse plikter og jeg blir ikke passet så godt på som på sykehus f eks. Men så fikk jeg faktisk plass på DPS og mulig det blir lenger enn bare en uke. Jeg får hjelp! Jøss, hva skjer? Så i skrivende stund er jeg innlagt på DPS døgn, post 3 hvor jeg har vært før. Det kjennes deilig og rolig allerede etter bare et par dager. Og jeg får bytte ut zyprexa med abilify. Abilify er jo bedre sånn somatisk sett. Deilig at en lege er enig med meg. Men aldri i livet om jeg vil slutte helt med antipsykotiske medisiner - enn så lenge. Jeg vil IKKE havne i en uvirkelighet.

Jeg sliter litt med å skjønne hva som er sant og hva som ikke er sant for tiden. Og jeg hører stemmer. Hvorfor hører jeg stemmer når jeg ikke er syk da? Og fremmede mennesker har forvrengte ansikter som vil suge ut hjernemassen min. Det er veldig ekkelt, skummelt og pinlig. Jeg skammer meg over at jeg har det sånn til tider. Jeg vil ikke ha det sånn og hater meg selv for det!

I dag

I dag

Jeg har tenkt fram og tilbake i hodet mitt om dette innlegget. Jeg vet ikke om jeg klarer å skrive det såpass bra jeg ønsker. På forhånd beklager jeg.

I dag, 22 juli 2019. Åtte år siden. Åtte år siden noe skjedde som forandret Norge. Det var noe forferdelig som skjedde da. Spesielt for de det gjaldt, ofrene og pårørende. En del lever i dag som opplevde å være på Utøya og jeg skjønner veldig godt at de sliter med traumer.

Jeg(!) sliter med mine traumer. Mine traumer er en bagatell i forhold. Jeg blir så skuffet over meg selv som sliter med grovt seksuelt overgrep, fordi det er jo ingenting i forhold til de som opplevde på nært hold det som skjedde denne dag for åtte år siden. Det er sikkert til og med de som klarer å leve med det. Jeg bebreider meg selv på denne dagen fordi jeg er så forbanna svak som ikke tåler en dritt! Fordi det jeg opplevde er ingenting i likhet med det som skjedde for åtte år siden. 

Jeg liker på en måte ikke å skrive dette innlegget. Jeg vil ikke at gjerningsmannen skal bli på en måte belønnet for at sånn som jeg som skriver her får oppmerksomhet. Men jeg vil skrive, fordi det er viktig med ettertanke. Det er viktig å huske, men å leve videre. Det er viktig å gi uttrykk for at blant annet jeg føler med ofrene og pårørende. Jeg vil så gjerne uttrykke her at det er så utrolig viktig at vi alle tar vare på hverandre. Vi behøver ikke å være enige med hverandre, men vi kan klare å akseptere andres meninger. Vi behøver ikke å være akkurat som alle andre, men vi kan klare å respektere at andre ikke er som en selv. Vi kan krangle med hverandre, men det er lov og det er viktig å si unnskyld og tilgi. 

Det er så utrolig viktig at innad i familier så har man en slik leveregel at det er lov å diskutere, men å bli venner igjen. Det er viktig i vennegjengen at ikke en krangel blir slåsskamp. For kanskje noen klarer å vise det til politikere og media at det er veldig viktig at man ikke bærer nag til noen så det ikke blir krig i verden. Da blir til slutt hele verden et bedre sted å bo hvis noen kjendiser skjønner hvor viktig det er og tar det med seg på agendaen videre.

Jeg håper at alle barn - også fattige barn i land med dårlige vilkår får kommet seg på skole. Jeg tror sånn på at lærdom bidrar til mer fornuft og det igjen heller blir til å diskutere enn å krige.

I en fredfull verden kan vi heller konsentrere oss om å ta vare på dyrene, naturen og miljøet. Da kan vi samarbeide om en felles ting som er at våre etterkommere skal ha en frodig og flott jordklode de kan boltre seg på. De kan da le, leke, lære, sove, spise. Sole seg på deilige strender med varm sand mellom tærne. De kan klatre til topps på fjelltopper. De kan plukke bær i en litt overskyet dag med litt yr i lufta i skogen. De kan finne opp nye idéer som fortsetter å hjelpe verden. De kan kose seg med dyra som endelig skjønner at mennesker ikke er den verste fienden.

Nå ble det nok litt «over alt tema» i dette innlegget mitt. Men i utgangspunktet vil jeg frem til at jeg har et håp. Et håp om en fremtid som innebærer at det som skjedde for åtte år siden ikke skjer igjen og ikke noe lignende heller, ikke noe som er vondt for mennesker eller dyr eller planter!

Sommer ferie

Nå begynner jeg å kjenne på sommeren. Ferien. Fellesferien. "Alle" er bortreist på ferie. Norge har sommerstengt. Jeg kjenner på det jeg alltid kjenner denne tiden. Jeg kjenner at de vanlige rutinene mine med de faste ansiktene til de faste tidene ikke er der det pleier til vanlig. Jeg har aldri likt lengre tider med uforutsigbarhet. Det er bare rot og kaos, ikke noe system. Jeg er så glad i systemer. Jeg elsker systemer, det får meg til å ha en ro inni meg som er den grunnleggende roen inni meg.

Viljar er på beite. Han koser seg og han trenger det og han fortjener det. Jeg derimot har ingen å pusse og møkke for på mandager, jeg har ingen å kjøre barnehage med på onsdager, jeg har ingen å ri på tur med på fredager og jeg har ingen å kjøre på tur med på lørdager.

Kjernefamilien min er bortreist på ferie. De er der slektningene mine i Danmark er. Jeg skulle egentlig dit i august, men ser ut som om jeg må vente til kanskje neste år siden jeg har vært så syk og det er for risikabelt å dra hvis jeg ikke vet jeg er mer i stabil psykisk form. Jeg har jo som regel ikke sånn jevnlig kontakt med familien min, men bare det å vite at jeg ikke bare sånn plutselig kan se dem gjør meg trist.

Forvalteren min er på ferie. Jeg kan jo kontakte sentralbordet. Men det føles ikke som det samme.

Psykologen min er til tider bortreist og hva gjør jeg hvis jeg akutt må få tak i ham? 

Primærkontakten min er på ferie. Det er jo ansatte der jeg bor allikevel, men det er en del ekstravakter nå og ingen som kjenner meg og skjønner meg når jeg virkelig trenger det. For i visse situasjoner når jeg virkelig trenger en ansatt klarer jeg ikke alltid å få frem det jeg vil på en måte de skjønner. De skjønner i hvert fall på en annen måte enn primærkontakten min. 

Sjefen min er borte og det igjen gjør at jeg synes det er vanskelig å være på jobb. Det er ikke de vanlige arbeidsoppgavene. 

Fastlegen min er på ferie... Lederen der jeg bor er på ferie... Det er sommerruter på kollektivtrafikk... Det kryr av folk ute når det er fint vær og jeg hater å være lenge i store folkemengder. Snart kommer en gjeng fotball glade barn og ungdom og erobrer hovedstaden også med svette, høylydt stemmebruk og tåfislukt pga Norway cup og gjør ikke problemene mine med folkemengder lettere. Det er jo et bra tilbud til barn og ungdom da, misforstå meg ikke.

Det er dager det er utrolig varmt og jeg kan ikke ha de reglene mine for klær jeg har og jeg er så varm av meg fra før av og svetter av den minste ting og jeg blir flau over det.

I tillegg til alt dette skal hun som var primærkontakten min i permisjon et år. Og jeg skal ha ny sekundærkontakt jeg ikke vet hvem er ennå. Jeg håper det blir en jeg ønsker og ikke en jeg helst ikke vil ha. Det er så mye surr nå og for å veie litt opp alt dette rundt meg som skjer nå gjorde jeg noe selv. Jeg kontaktet et ressurssenter for overgrep utsatte og fikk time og dro dit! Jeg var der i går. Det var tøft. Etter det tenkte jeg at kanskje det ikke er så lurt å prøve og hjelpe meg selv? For hva er vitsen liksom? Det var jo min feil alt sammen og jeg fortjente det nok helt sikkert. 

Rett før jeg la meg i natt fikk jeg store problemer med flashbacks og traumer. Det endte med at jeg hulket og gråt og nesten skrek foran nattevakten stakkar og det endte med at jeg fortalte ham litt i detaljer ang den ene episoden i 2004. Det ga meg en liten lettelse.

Jeg har blandete følelser for tiden. Jeg har ikke lyst til å leve, men jeg vil ikke dø heller. Jeg har ikke lyst til å flytte, men jeg orker ikke å bo der jeg bor heller. Jeg tror jeg sliter litt med vrangforestillinger fortsatt, men heldigvis er jeg ikke syk i den grad som jeg var denne våren og klarer å leve med det.

Nå gleder jeg meg til høsten. Jeg gleder meg til å ha på meg det som er i planene mine. Jeg gleder meg til Viljar kommer hjem. Jeg gleder meg OG gruer meg (litt) til psykologen min og jeg skal begynne med traume behandling. Håper det vil hjelpe, men jeg tror det kan vekke litt følelser hos meg.

Dere, jeg liker ikke sommer. Eller jo, jeg liker sommer. Men jeg liker ikke at det ikke er faste rutiner. Jeg liker ikke at det er ferie, jeg liker ikke at det er endringer og at endringene bare er en liten kort stund. Og så fort jeg har kommet meg inn i endringene, da kommer alt i sitt gamle situasjon igjen.

Autisme = meg, men jeg trives med å ha autisme. Jeg har et annet syn på verden og det gjør meg til den spesielle personen jeg er!

hvilket sykehus?

Siden jeg har en del diagnoser har jeg vært innom de fleste sykehus i Oslo området og mange forskjellige avdelinger. 

Det er jo de folka som gir anmeldelser til hoteller og jeg tenkte å gjøre det samme med sykehus og avdelinger. Jeg tar kun for meg de stedene jeg har vært innlagt et døgn eller mer.

På første plass kommer Diakonhjemmet. Der har jeg kun vært på revmatologisk avdeling. Diakonhjemmet har en bygning i seg selv som ser nytt og godt vedlikeholdt ut. Innvendig er det rent og pent. Sykepleierne tar seg god tid til hver enkel pasient. Maten er meget god og man kan velge mellom to retter til middag. Det er mye smak i maten.

På andre plass kommer Søndre Oslo/Nordstrand DPS (Mortensrud). Har vært på post 1 og post 3. Der er bygningen ny og ser veldig flott ut. Når man kommer inn der resepsjonen er føler man nesten som om man kommer til et hotell. Og det føles litt sånn ut den tiden man er der også. Man blir godt ivaretatt. Post 1 og post 3 er likestilt. Meget bra avdelinger med fine ansatte begge steder. Spesielt overlegen for DPS som nå sist sa noen vakre ord til meg da jeg skulle dra, noe sånt som: «…vi skal hjelpe deg. Ha tålmodighet, vennen…». Det varmet hjertet mitt! Bare det i seg selv hever standarden.

På en god tredje plass kommer Dikemark og avdelingen PUA post 2. Sykehuset ligger i Asker. Selve bygningen er nok litt slitt og falleferdig dessverre. Men herregud for noen flotte ansatte det er der! Omgivelsene er så vakre at man får ro i sjelen bare av naturen. Dessuten har de en del aktiviteter som gjør at man kan klare å tenke på noe annet enn det som plager en. Som at de har bil, lavvo, god lørdagsmiddag, sanserom, tilgang til bowling og svømming.

På fjerde plass kommer Gaustad. Selv om jeg ikke husker så mye der (var nok ganske psykotisk) og hvilken avdeling. Var i hvert fall en psykiatrisk avdeling. Husker glimt og mener å huske at det var et bra sted. Områdene rundt der er også fantastiske og det befinner seg en stall der som tilhører sykehuset hvor de har noen hester. For meg er jo det veldig fint.

Femte plass går til SSE (spesialsykehuset/statens senter for epilepsi). Dette sykehuset ligger i Bærum. Det var vel omtrent som på Dikemark. Med flotte og flinke ansatte, aktiviteter og fasiliteter. Fine omgivelser. Husker ikke så mye, er så lenge siden. Kanskje 17 år siden jeg var der eller noe.

Sjette plass går til Aker sykehus. Den gang det var akutt psykiatrisk avdeling der, for det var der jeg var. Her husker jeg nesten ingenting. Var der før jeg kom til Gaustad, så var ekstrem syk da. Men vil ikke ha dette sykehuset på sisteplass, for det må nesten gå til et annet sykehus,

Sisteplass går til Ullevål sykehus. Jeg har da vært på akutt psykiatrisk, nevrologisk, medisinsk intensiv, medisinsk obs post, barneavdelingen og kvinneklinikken. Det som trekker Ullevål helt til bånn er den jævla forpulte akutt psykiatrien som jeg for øvrig har skrevet om i et tidligere innlegg. Og kvinneklinikken var jeg ikke så fornøyd med.

Men både barneavdeling - husker selvsagt ikke så mye derifra - , begge medisinske postene og nevrologisk har vært ganske så bra. Hadde det kun vært snakk om de avdelingene hadde nok Ullevål kommet på en fjerde plass tenker jeg.

Så da dere, da er det bare fritt fram og velge og vrake når dere først skal skrives inn på et av sykehusene.

Jeg skriver meg ut fra alle sykehusene akkurat for øyeblikket (bloggen) og håper jeg slipper å komme på akutt psykiatrisk igjen i hvert fall!  

...og sånn går no dagan...

Status siste dagen i juni 2019

Jeg har nå hatt en relativ grei uke (hvis vi ser bort fra onsdag da jeg omtrent fikk hysterisk sammenbrudd, men det er noe annet) etter forholdene. Til tross for en lang vår hvor jeg var psykisk dårlig og at denne uka er Viljar på beite. Jeg har følt meg til stede, klar i hodet og meg selv sånn veldig denne uka.

Men så, sånn plutselig ut av det blå kom en mørk sky og tok tak i meg igjen. Jeg sliter med destruktive og dystre tanker nå. Og jeg kan ikke la det fortsette å bli noe ut av de tunge tankene. For hvis jeg nå blir syk igjen - noe jeg håper inderlig IKKE skjer (vil at det aldri skjer igjen) - ja, da er det den helvetes psykiatrien som må blande seg inn når de ikke klarer å hjelpe meg, men kun avviser meg og sender meg til den bemannete dritt boligen jeg hater å bo i!

Jeg har et snev av selvmordstanker nå i kveld. 

Eller rettere sagt; hvorfor lever jeg i denne verden? Som jeg ikke passer inn i fordi jeg har så mange andre tanker om universet enn gjennomsnittet av befolkningen på jordkloden. 

Jeg har jo til tider psykisk vondt, hvorfor skal jeg lide med det å leve og være til stede i en verden jeg synes er vanskelig å forholde meg til?

Jeg synes ikke jeg har et verdig liv. Jeg har LITT autisme, LITT psykisk utviklingshemning, LITT revmatisme, LITT psykiske lidelser, LITT kreft da jeg hadde det i januar 2017. Men å leve med mye god mat og godteri når jeg vil kan jeg ikke pga jeg har mye diabetes. Kan jeg ikke bare ha en av de tingene jeg har litt av og ha det mye?

Da slipper jeg i hvert fall å falle mellom to stoler og føle jeg blir en kasteball i systemet. Jeg slipper å være svingdør pasient pga ingen skjønner meg eller ingen vil skjønne meg siden de har allerede en feil oppfatning av meg. Jeg slipper å bli en slags forsøkskanin fordi leger aldri blir enige om meg, det er på og av diagnoser og det er på og av medisiner. Ikke rart jeg er ustabil når verden rundt meg gjør meg til at jeg blir det!

Jeg er meg, jeg er skeiv

Det er jo Pride måned og med det vil jeg skrive noe om situasjonen min ang det å være skeiv.

Da jeg var tidlig i tenårene skjønte jeg at min kommende seksualitet ikke kommer til å være helt sånn streit. Jeg begynte å slite med diverse psykiske problemer. Det gjorde at jeg la tanker om legningen min litt på hylla. Etter hvert som jeg ble eldre ble ikke mine psykiske plager noe særlig bedre, noe forandring når det gjaldt min psykiske helse skjedde og noe psykiske problemer ble kanskje verre. Det gjorde at jeg prøvde å være mest mulig A4-menneske og med det tenkte jeg også å være streit. Jeg prøvde ut litt heterofile forhold, men nesten alltid måtte jeg slå opp. Det stemte bare ikke å ha et annet kjønn som kjæreste. Jeg skjønte at jeg hadde et annet syn på min legning enn det heterofile har.

Men hvordan kan jeg, som har psykiske helseplager, somatiske helseplager, autisme/lett pu og er stygg, dum, rar og tykk være lesbisk da? For jeg visste innerst inne og egentlig helt siden tenårene at jeg er lesbisk. Ikke bifil, jeg klarer rett og slett ikke å bli tent på det motsatte kjønn. Og hvordan skal en som meg som sliter med så mye kunne få en jente kjæreste? Ingen vil bli sammen med meg? Hvordan skal jeg leve med liksom enda en ting det er fordommer mot?

I begynnelsen av mitt voksne liv brydde jeg meg ikke så mye om kjærligheten og det å ha en kjæreste i et lengre forhold. Det var mye annet å stri med som helsen min, daglige gjøremål, finne meg selv og finne ut hvordan jeg vil ha livet mitt.

Men nå som jeg er 40 år har jeg et stort savn etter en jeg kan få lov til å elske og som elsker meg tilbake - en forståelsesfull jente. En jeg kan bry meg om , en jeg kan gi omsorg til (som ikke er hesten min Viljar, ha ha ha…). En jeg kan holde rundt, en jeg også kan diskutere med. Men vi drar alltid på kino sammen igjen etter en liten krangel. 

Jeg har da i disse tider også fått et tilbud for skeive med utviklingshemning jeg kan være med på ca en fredag i måneden. Jeg vil ikke skrive noen navn og heller ikke beskrive noen slik at noen skjønner hvem andre er (er selvfølgelig ikke mutters alene i et mørkt rom…), det er uansett uvesentlig for dere å vite hvem andre er. Det som er viktig å få frem er at endelig har jeg funnet et nettverk som passer meg. Et sted hvor jeg kan være meg og skeiv. Ikke være meg og «vanlig» heterofil og ikke være såkalt «perfekt - uten problemer av noe slag» og skeiv. Jeg har ikke fått vært med alle gangene, noe pga jeg begynte å dra dit litt etter de hadde startet opp gruppa og pga jeg har noen ganger vært syk.

Men jeg gleder meg hver gang for å dra dit - i hvert fall de dagene jeg er i form. Skal ikke holde det hemmelig at jeg liker at vi spiser pizza og drikker brus. Og så har jeg et bitte lite håp om at pga den gruppa får jeg kanskje en jente jeg kan være kjæresten til. Kanskje ikke akkurat en der, men med en omgangskrets utenfor hjemmet mitt, utenfor familien min og utenfor jobb kan jeg jo ha muligheter for å treffe noen? Hvem vet? Det finnes vel alltid en fisk i havet til alle? Mange fisker vet dere, må bare ha tålmodighet og så får jeg napp en gang.

Den gruppa jeg går i ca en gang i måneden har noen ledere. De lederne må jeg nesten si er ekstremt dyktige, snille og kunnskapsrike. Tror nok ikke gruppa hadde vært så fin å gå til hvis ikke det hadde vært for dem.

Vi pleier også å ta opp et spesifikt tema hver gang. Det er meget bra, så blir det ikke bare en syklubb, men også noe viktig rundt det å være skeiv. Det å være skeiv handler jo ikke bare om hvordan jeg er som er lesbisk. Det handler om mange forskjellige måter å ha et seksuelt og kjærlighets forhold til et annet menneske og/eller seg selv, det handler om hvordan kjønn man ser seg selv på. Det beste med å være skeiv for min del er at jeg føler jeg ikke har så mye fordommer. Jeg ser på mennesker som at alle er mennesker på samme jordklode. Uansett seksualitet, kjønn, legning, fattig, rik, funksjonshemmet, syk, atlet, tro eller utseende. Mennesker er et folk, verden er en jordklode!

Men ta i betraktning at det er vanskeligere å være skeiv når man sliter med forskjellige greier, for der har jeg litt fordommer. Fordi jeg sikkert har så lyst på jentekjæreste selv og tror jeg ikke kan få, har jeg laget min idé om at lesbiske kun vil ha såkalt «perfekte» damer. I hvert fall ingen som både sliter psykisk, har somatiske plager, har autisme/lett pu og er stygg, dum, rar og tykk! Det blir liksom enda en greie da, i tillegg til alt jeg har å stri med at jeg også skal være lesbisk. Men det fine de siste årene mine er at jeg holder det i hvert fall ikke hemmelig for meg selv. Jeg er fri inni meg, inni kjærlighets hjertet mitt - ja, jeg er lesbisk og jeg er stolt av det! 

reisemål, del 2

Steder jeg vil reise til

• I Norge vil jeg gjerne til Lofoten og Svolvær. Både om sommeren og vinterstid. Vinterstid for å se nordlyset. Har veldig lyst til å få oppleve og se nordlyset!
• Jeg har alltid lyst til å dra noen dager kanskje en gang i året til Århus og besøke slektningene mine der.
• Jeg har lyst til å dra ca annet hvert år til syden når det er tidlig høst. Gjerne til Tenerife igjen, det var så deilig å være der. Jeg har også lyst til å dra til Lanzarote, Kos og Kypros.
• Italia har jeg så lenge jeg kan huske alltid hatt lyst til å dra til. Både til et sted jeg får oppleve kultur og mat, men også litt sånn slappe av ferie. Jeg er veldig glad i frutti de mare pasta og pizza. Mer ekte enn det man får i selve Italia finnes vel ikke noe sted tror jeg. 
• Jeg har egentlig ikke så lyst til å dra til USA, men en ranch ferie i Texas eller noe hadde vært kult.
• Dra til Harry Potter «land» i England hadde vært så morsomt å få oppleve.
• Jeg har lyst til å dra til Thailand. Det er ikke en hemmelighet at jeg er veldig glad i mat og omtrent all slags mat, men noe av yndlingsmaten min er thaimat.
• Jeg vet ikke om jeg har lyst eller om det er fordi jeg kjenner at jeg aldri ville ha turt, men har litt lyst til å reise til India.
• Og litt rundt omkring i Australia har jeg tenkt mye på.
• Men kanskje det stedet jeg aller mest har lyst til å reise til er Afrika. Det å dra til Afrika et sted og på safari! 

Jeg tviler på at jeg får oppleve alt dette. 

En grunn er at jeg er til tider psykisk syk, om jeg vil eller ikke - om psykiatrien vil eller ikke. Det er vanskelig å reise da. Jeg bør også være i ganske stabil bra form i en periode før jeg reiser. Og jeg blir eldre jeg også, det kan hende jeg dør tidlig som gammel (at jeg ikke blir mer enn 90 eller noe og blir veldig skrøpelig som en eldre dame) og da rekker jeg ikke alle reise ønskene mine eller at jeg faktisk tar livet mitt.

Og så er det penger da, har nok ikke råd til alle reisene uansett. Da må jeg i så fall vinne en stor første premie i lotto! 

Forresten, planene mine hvis jeg vinner i lotto er å kjøpe splitter ny kassebil til jobben, ny hestehenger med plate foran til gården. Gi en viss sum til de barna jeg er tante til - på kontoen som skal være øremerket til de fyller 18 år og kun skal brukes til studier eller bolig. Vil også gi litt til noe veldedig som en stor organisasjon som får fattige barn rundt omkring i verden på skole. Jeg har alltid ønsket fred i verden og tror på at jo flere av verdens befolkning som får gått på skole fra de er barn jo lettere er det at det ikke blir så mye krig. Jeg vil også gi litt til de som forsker på hjerne og autisme. Helst hjernen i forbindelse med autisme. 

Jeg vil heller ikke reise alene og med et såpass lite nettverk jeg har - i hvert fall et lite reise-nettverk blir det vanskelig å få med noen på absolutt alle turene.

Men noen av reisene kan være realistiske:

• Århus i Danmark
• En syden tur i ny og ne
• Italia
• Kanskje en av de store reisemålene og da velger jeg safari i Afrika

Ingenting er umulig og bestemmer man seg skikkelig for å nå et mål klarer man det! Jeg hadde sikkert aldri klart å ta fagbrev i hestefag eller bronsjemedalje i DMP kjøring under NM 2015 i Trondheim hvis jeg ikke hadde hatt tanker om at jeg vil. Jeg vil, jeg kan, jeg må, jeg skal jobbe hardt mot målet mitt og være målrettet! 

Med de få ressursene jeg har; både ang økonomi, somatisk sykdom, psykisk sykdom og funksjonshemning, ja alt jeg sliter med - klarer jeg å gjennomføre forskjellige ting hvis jeg virkelig har troen på det inni meg!