Viljar er på beite. Han koser seg og han trenger det og han fortjener det. Jeg derimot har ingen å pusse og møkke for på mandager, jeg har ingen å kjøre barnehage med på onsdager, jeg har ingen å ri på tur med på fredager og jeg har ingen å kjøre på tur med på lørdager.
Kjernefamilien min er bortreist på ferie. De er der slektningene mine i Danmark er. Jeg skulle egentlig dit i august, men ser ut som om jeg må vente til kanskje neste år siden jeg har vært så syk og det er for risikabelt å dra hvis jeg ikke vet jeg er mer i stabil psykisk form. Jeg har jo som regel ikke sånn jevnlig kontakt med familien min, men bare det å vite at jeg ikke bare sånn plutselig kan se dem gjør meg trist.
Forvalteren min er på ferie. Jeg kan jo kontakte sentralbordet. Men det føles ikke som det samme.
Psykologen min er til tider bortreist og hva gjør jeg hvis jeg akutt må få tak i ham?
Primærkontakten min er på ferie. Det er jo ansatte der jeg bor allikevel, men det er en del ekstravakter nå og ingen som kjenner meg og skjønner meg når jeg virkelig trenger det. For i visse situasjoner når jeg virkelig trenger en ansatt klarer jeg ikke alltid å få frem det jeg vil på en måte de skjønner. De skjønner i hvert fall på en annen måte enn primærkontakten min.
Sjefen min er borte og det igjen gjør at jeg synes det er vanskelig å være på jobb. Det er ikke de vanlige arbeidsoppgavene.
Fastlegen min er på ferie... Lederen der jeg bor er på ferie... Det er sommerruter på kollektivtrafikk... Det kryr av folk ute når det er fint vær og jeg hater å være lenge i store folkemengder. Snart kommer en gjeng fotball glade barn og ungdom og erobrer hovedstaden også med svette, høylydt stemmebruk og tåfislukt pga Norway cup og gjør ikke problemene mine med folkemengder lettere. Det er jo et bra tilbud til barn og ungdom da, misforstå meg ikke.
Det er dager det er utrolig varmt og jeg kan ikke ha de reglene mine for klær jeg har og jeg er så varm av meg fra før av og svetter av den minste ting og jeg blir flau over det.
I tillegg til alt dette skal hun som var primærkontakten min i permisjon et år. Og jeg skal ha ny sekundærkontakt jeg ikke vet hvem er ennå. Jeg håper det blir en jeg ønsker og ikke en jeg helst ikke vil ha. Det er så mye surr nå og for å veie litt opp alt dette rundt meg som skjer nå gjorde jeg noe selv. Jeg kontaktet et ressurssenter for overgrep utsatte og fikk time og dro dit! Jeg var der i går. Det var tøft. Etter det tenkte jeg at kanskje det ikke er så lurt å prøve og hjelpe meg selv? For hva er vitsen liksom? Det var jo min feil alt sammen og jeg fortjente det nok helt sikkert.
Rett før jeg la meg i natt fikk jeg store problemer med flashbacks og traumer. Det endte med at jeg hulket og gråt og nesten skrek foran nattevakten stakkar og det endte med at jeg fortalte ham litt i detaljer ang den ene episoden i 2004. Det ga meg en liten lettelse.
Jeg har blandete følelser for tiden. Jeg har ikke lyst til å leve, men jeg vil ikke dø heller. Jeg har ikke lyst til å flytte, men jeg orker ikke å bo der jeg bor heller. Jeg tror jeg sliter litt med vrangforestillinger fortsatt, men heldigvis er jeg ikke syk i den grad som jeg var denne våren og klarer å leve med det.
Nå gleder jeg meg til høsten. Jeg gleder meg til å ha på meg det som er i planene mine. Jeg gleder meg til Viljar kommer hjem. Jeg gleder meg OG gruer meg (litt) til psykologen min og jeg skal begynne med traume behandling. Håper det vil hjelpe, men jeg tror det kan vekke litt følelser hos meg.
Dere, jeg liker ikke sommer. Eller jo, jeg liker sommer. Men jeg liker ikke at det ikke er faste rutiner. Jeg liker ikke at det er ferie, jeg liker ikke at det er endringer og at endringene bare er en liten kort stund. Og så fort jeg har kommet meg inn i endringene, da kommer alt i sitt gamle situasjon igjen.
Autisme = meg, men jeg trives med å ha autisme. Jeg har et annet syn på verden og det gjør meg til den spesielle personen jeg er!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar