I dag

I dag

Jeg har tenkt fram og tilbake i hodet mitt om dette innlegget. Jeg vet ikke om jeg klarer å skrive det såpass bra jeg ønsker. På forhånd beklager jeg.

I dag, 22 juli 2019. Åtte år siden. Åtte år siden noe skjedde som forandret Norge. Det var noe forferdelig som skjedde da. Spesielt for de det gjaldt, ofrene og pårørende. En del lever i dag som opplevde å være på Utøya og jeg skjønner veldig godt at de sliter med traumer.

Jeg(!) sliter med mine traumer. Mine traumer er en bagatell i forhold. Jeg blir så skuffet over meg selv som sliter med grovt seksuelt overgrep, fordi det er jo ingenting i forhold til de som opplevde på nært hold det som skjedde denne dag for åtte år siden. Det er sikkert til og med de som klarer å leve med det. Jeg bebreider meg selv på denne dagen fordi jeg er så forbanna svak som ikke tåler en dritt! Fordi det jeg opplevde er ingenting i likhet med det som skjedde for åtte år siden. 

Jeg liker på en måte ikke å skrive dette innlegget. Jeg vil ikke at gjerningsmannen skal bli på en måte belønnet for at sånn som jeg som skriver her får oppmerksomhet. Men jeg vil skrive, fordi det er viktig med ettertanke. Det er viktig å huske, men å leve videre. Det er viktig å gi uttrykk for at blant annet jeg føler med ofrene og pårørende. Jeg vil så gjerne uttrykke her at det er så utrolig viktig at vi alle tar vare på hverandre. Vi behøver ikke å være enige med hverandre, men vi kan klare å akseptere andres meninger. Vi behøver ikke å være akkurat som alle andre, men vi kan klare å respektere at andre ikke er som en selv. Vi kan krangle med hverandre, men det er lov og det er viktig å si unnskyld og tilgi. 

Det er så utrolig viktig at innad i familier så har man en slik leveregel at det er lov å diskutere, men å bli venner igjen. Det er viktig i vennegjengen at ikke en krangel blir slåsskamp. For kanskje noen klarer å vise det til politikere og media at det er veldig viktig at man ikke bærer nag til noen så det ikke blir krig i verden. Da blir til slutt hele verden et bedre sted å bo hvis noen kjendiser skjønner hvor viktig det er og tar det med seg på agendaen videre.

Jeg håper at alle barn - også fattige barn i land med dårlige vilkår får kommet seg på skole. Jeg tror sånn på at lærdom bidrar til mer fornuft og det igjen heller blir til å diskutere enn å krige.

I en fredfull verden kan vi heller konsentrere oss om å ta vare på dyrene, naturen og miljøet. Da kan vi samarbeide om en felles ting som er at våre etterkommere skal ha en frodig og flott jordklode de kan boltre seg på. De kan da le, leke, lære, sove, spise. Sole seg på deilige strender med varm sand mellom tærne. De kan klatre til topps på fjelltopper. De kan plukke bær i en litt overskyet dag med litt yr i lufta i skogen. De kan finne opp nye idéer som fortsetter å hjelpe verden. De kan kose seg med dyra som endelig skjønner at mennesker ikke er den verste fienden.

Nå ble det nok litt «over alt tema» i dette innlegget mitt. Men i utgangspunktet vil jeg frem til at jeg har et håp. Et håp om en fremtid som innebærer at det som skjedde for åtte år siden ikke skjer igjen og ikke noe lignende heller, ikke noe som er vondt for mennesker eller dyr eller planter!