ettertanke

Nå har jeg nettopp kommet hjem fra tre uker på DPS. For første gang etter et opphold på en psykiatrisk avdeling har jeg følt meg klar til å bli skrevet ut. Jeg føler meg klar til å leve livet mitt. Ikke bare eksistere.
På DPS fikk jeg veiledning til å finne nøkkelen til døra som skal åpne skallet jeg har hatt utenpå meg i mange år.

Nå skal jeg få revurdert pu-diagnosen og få en ny utredning. Jeg er ganske sikker på at grunnlaget til alle mine problemer og mine psykose symptomer kommer av at jeg har kompleks ptsd. Jeg må få hjelp til å lære og leve med traumene. Men denne gangen må jeg ta tak i det selv. Jeg har skjønt på DPS at jeg kan ikke la alle mine problemer legges i andres hender. Jeg må jobbe selv også, med støtte fra andre. Det blir tøft og det kan komme nedturer. Det må jeg regne med. Men jeg må tørre å føle og føler jeg vonde følelser må jeg ty til andre strategier enn å skade meg selv.

Jeg er 41 år nå og endelig har jeg funnet ut at jeg kan ha et verdig liv tross mine problemer.

Jeg har gjennom de siste årene truffet noen yngre mennesker som sliter psykisk. Jeg vil så gjerne at de skal tro på meg at det aldri er for sent. Jeg har vært der de er og vet at da jeg var ung og slet psykisk trodde jeg ikke at noe kom til å gå bra. Men gi ikke opp, unge deg som leser dette! Det kan ta tid, men det nytter å kjempe. Det er vondt mens det holder på. Men strekk ut en hånd og få støtte på veien din som du må lære deg å leve. Vær så snill, unge gutt og unge jente: Ha håp, ha tro på deg selv!