I dag

I dag

Jeg har tenkt fram og tilbake i hodet mitt om dette innlegget. Jeg vet ikke om jeg klarer å skrive det såpass bra jeg ønsker. På forhånd beklager jeg.

I dag, 22 juli 2019. Åtte år siden. Åtte år siden noe skjedde som forandret Norge. Det var noe forferdelig som skjedde da. Spesielt for de det gjaldt, ofrene og pårørende. En del lever i dag som opplevde å være på Utøya og jeg skjønner veldig godt at de sliter med traumer.

Jeg(!) sliter med mine traumer. Mine traumer er en bagatell i forhold. Jeg blir så skuffet over meg selv som sliter med grovt seksuelt overgrep, fordi det er jo ingenting i forhold til de som opplevde på nært hold det som skjedde denne dag for åtte år siden. Det er sikkert til og med de som klarer å leve med det. Jeg bebreider meg selv på denne dagen fordi jeg er så forbanna svak som ikke tåler en dritt! Fordi det jeg opplevde er ingenting i likhet med det som skjedde for åtte år siden. 

Jeg liker på en måte ikke å skrive dette innlegget. Jeg vil ikke at gjerningsmannen skal bli på en måte belønnet for at sånn som jeg som skriver her får oppmerksomhet. Men jeg vil skrive, fordi det er viktig med ettertanke. Det er viktig å huske, men å leve videre. Det er viktig å gi uttrykk for at blant annet jeg føler med ofrene og pårørende. Jeg vil så gjerne uttrykke her at det er så utrolig viktig at vi alle tar vare på hverandre. Vi behøver ikke å være enige med hverandre, men vi kan klare å akseptere andres meninger. Vi behøver ikke å være akkurat som alle andre, men vi kan klare å respektere at andre ikke er som en selv. Vi kan krangle med hverandre, men det er lov og det er viktig å si unnskyld og tilgi. 

Det er så utrolig viktig at innad i familier så har man en slik leveregel at det er lov å diskutere, men å bli venner igjen. Det er viktig i vennegjengen at ikke en krangel blir slåsskamp. For kanskje noen klarer å vise det til politikere og media at det er veldig viktig at man ikke bærer nag til noen så det ikke blir krig i verden. Da blir til slutt hele verden et bedre sted å bo hvis noen kjendiser skjønner hvor viktig det er og tar det med seg på agendaen videre.

Jeg håper at alle barn - også fattige barn i land med dårlige vilkår får kommet seg på skole. Jeg tror sånn på at lærdom bidrar til mer fornuft og det igjen heller blir til å diskutere enn å krige.

I en fredfull verden kan vi heller konsentrere oss om å ta vare på dyrene, naturen og miljøet. Da kan vi samarbeide om en felles ting som er at våre etterkommere skal ha en frodig og flott jordklode de kan boltre seg på. De kan da le, leke, lære, sove, spise. Sole seg på deilige strender med varm sand mellom tærne. De kan klatre til topps på fjelltopper. De kan plukke bær i en litt overskyet dag med litt yr i lufta i skogen. De kan finne opp nye idéer som fortsetter å hjelpe verden. De kan kose seg med dyra som endelig skjønner at mennesker ikke er den verste fienden.

Nå ble det nok litt «over alt tema» i dette innlegget mitt. Men i utgangspunktet vil jeg frem til at jeg har et håp. Et håp om en fremtid som innebærer at det som skjedde for åtte år siden ikke skjer igjen og ikke noe lignende heller, ikke noe som er vondt for mennesker eller dyr eller planter!

Sommer ferie

Nå begynner jeg å kjenne på sommeren. Ferien. Fellesferien. "Alle" er bortreist på ferie. Norge har sommerstengt. Jeg kjenner på det jeg alltid kjenner denne tiden. Jeg kjenner at de vanlige rutinene mine med de faste ansiktene til de faste tidene ikke er der det pleier til vanlig. Jeg har aldri likt lengre tider med uforutsigbarhet. Det er bare rot og kaos, ikke noe system. Jeg er så glad i systemer. Jeg elsker systemer, det får meg til å ha en ro inni meg som er den grunnleggende roen inni meg.

Viljar er på beite. Han koser seg og han trenger det og han fortjener det. Jeg derimot har ingen å pusse og møkke for på mandager, jeg har ingen å kjøre barnehage med på onsdager, jeg har ingen å ri på tur med på fredager og jeg har ingen å kjøre på tur med på lørdager.

Kjernefamilien min er bortreist på ferie. De er der slektningene mine i Danmark er. Jeg skulle egentlig dit i august, men ser ut som om jeg må vente til kanskje neste år siden jeg har vært så syk og det er for risikabelt å dra hvis jeg ikke vet jeg er mer i stabil psykisk form. Jeg har jo som regel ikke sånn jevnlig kontakt med familien min, men bare det å vite at jeg ikke bare sånn plutselig kan se dem gjør meg trist.

Forvalteren min er på ferie. Jeg kan jo kontakte sentralbordet. Men det føles ikke som det samme.

Psykologen min er til tider bortreist og hva gjør jeg hvis jeg akutt må få tak i ham? 

Primærkontakten min er på ferie. Det er jo ansatte der jeg bor allikevel, men det er en del ekstravakter nå og ingen som kjenner meg og skjønner meg når jeg virkelig trenger det. For i visse situasjoner når jeg virkelig trenger en ansatt klarer jeg ikke alltid å få frem det jeg vil på en måte de skjønner. De skjønner i hvert fall på en annen måte enn primærkontakten min. 

Sjefen min er borte og det igjen gjør at jeg synes det er vanskelig å være på jobb. Det er ikke de vanlige arbeidsoppgavene. 

Fastlegen min er på ferie... Lederen der jeg bor er på ferie... Det er sommerruter på kollektivtrafikk... Det kryr av folk ute når det er fint vær og jeg hater å være lenge i store folkemengder. Snart kommer en gjeng fotball glade barn og ungdom og erobrer hovedstaden også med svette, høylydt stemmebruk og tåfislukt pga Norway cup og gjør ikke problemene mine med folkemengder lettere. Det er jo et bra tilbud til barn og ungdom da, misforstå meg ikke.

Det er dager det er utrolig varmt og jeg kan ikke ha de reglene mine for klær jeg har og jeg er så varm av meg fra før av og svetter av den minste ting og jeg blir flau over det.

I tillegg til alt dette skal hun som var primærkontakten min i permisjon et år. Og jeg skal ha ny sekundærkontakt jeg ikke vet hvem er ennå. Jeg håper det blir en jeg ønsker og ikke en jeg helst ikke vil ha. Det er så mye surr nå og for å veie litt opp alt dette rundt meg som skjer nå gjorde jeg noe selv. Jeg kontaktet et ressurssenter for overgrep utsatte og fikk time og dro dit! Jeg var der i går. Det var tøft. Etter det tenkte jeg at kanskje det ikke er så lurt å prøve og hjelpe meg selv? For hva er vitsen liksom? Det var jo min feil alt sammen og jeg fortjente det nok helt sikkert. 

Rett før jeg la meg i natt fikk jeg store problemer med flashbacks og traumer. Det endte med at jeg hulket og gråt og nesten skrek foran nattevakten stakkar og det endte med at jeg fortalte ham litt i detaljer ang den ene episoden i 2004. Det ga meg en liten lettelse.

Jeg har blandete følelser for tiden. Jeg har ikke lyst til å leve, men jeg vil ikke dø heller. Jeg har ikke lyst til å flytte, men jeg orker ikke å bo der jeg bor heller. Jeg tror jeg sliter litt med vrangforestillinger fortsatt, men heldigvis er jeg ikke syk i den grad som jeg var denne våren og klarer å leve med det.

Nå gleder jeg meg til høsten. Jeg gleder meg til å ha på meg det som er i planene mine. Jeg gleder meg til Viljar kommer hjem. Jeg gleder meg OG gruer meg (litt) til psykologen min og jeg skal begynne med traume behandling. Håper det vil hjelpe, men jeg tror det kan vekke litt følelser hos meg.

Dere, jeg liker ikke sommer. Eller jo, jeg liker sommer. Men jeg liker ikke at det ikke er faste rutiner. Jeg liker ikke at det er ferie, jeg liker ikke at det er endringer og at endringene bare er en liten kort stund. Og så fort jeg har kommet meg inn i endringene, da kommer alt i sitt gamle situasjon igjen.

Autisme = meg, men jeg trives med å ha autisme. Jeg har et annet syn på verden og det gjør meg til den spesielle personen jeg er!

hvilket sykehus?

Siden jeg har en del diagnoser har jeg vært innom de fleste sykehus i Oslo området og mange forskjellige avdelinger. 

Det er jo de folka som gir anmeldelser til hoteller og jeg tenkte å gjøre det samme med sykehus og avdelinger. Jeg tar kun for meg de stedene jeg har vært innlagt et døgn eller mer.

På første plass kommer Diakonhjemmet. Der har jeg kun vært på revmatologisk avdeling. Diakonhjemmet har en bygning i seg selv som ser nytt og godt vedlikeholdt ut. Innvendig er det rent og pent. Sykepleierne tar seg god tid til hver enkel pasient. Maten er meget god og man kan velge mellom to retter til middag. Det er mye smak i maten.

På andre plass kommer Søndre Oslo/Nordstrand DPS (Mortensrud). Har vært på post 1 og post 3. Der er bygningen ny og ser veldig flott ut. Når man kommer inn der resepsjonen er føler man nesten som om man kommer til et hotell. Og det føles litt sånn ut den tiden man er der også. Man blir godt ivaretatt. Post 1 og post 3 er likestilt. Meget bra avdelinger med fine ansatte begge steder. Spesielt overlegen for DPS som nå sist sa noen vakre ord til meg da jeg skulle dra, noe sånt som: «…vi skal hjelpe deg. Ha tålmodighet, vennen…». Det varmet hjertet mitt! Bare det i seg selv hever standarden.

På en god tredje plass kommer Dikemark og avdelingen PUA post 2. Sykehuset ligger i Asker. Selve bygningen er nok litt slitt og falleferdig dessverre. Men herregud for noen flotte ansatte det er der! Omgivelsene er så vakre at man får ro i sjelen bare av naturen. Dessuten har de en del aktiviteter som gjør at man kan klare å tenke på noe annet enn det som plager en. Som at de har bil, lavvo, god lørdagsmiddag, sanserom, tilgang til bowling og svømming.

På fjerde plass kommer Gaustad. Selv om jeg ikke husker så mye der (var nok ganske psykotisk) og hvilken avdeling. Var i hvert fall en psykiatrisk avdeling. Husker glimt og mener å huske at det var et bra sted. Områdene rundt der er også fantastiske og det befinner seg en stall der som tilhører sykehuset hvor de har noen hester. For meg er jo det veldig fint.

Femte plass går til SSE (spesialsykehuset/statens senter for epilepsi). Dette sykehuset ligger i Bærum. Det var vel omtrent som på Dikemark. Med flotte og flinke ansatte, aktiviteter og fasiliteter. Fine omgivelser. Husker ikke så mye, er så lenge siden. Kanskje 17 år siden jeg var der eller noe.

Sjette plass går til Aker sykehus. Den gang det var akutt psykiatrisk avdeling der, for det var der jeg var. Her husker jeg nesten ingenting. Var der før jeg kom til Gaustad, så var ekstrem syk da. Men vil ikke ha dette sykehuset på sisteplass, for det må nesten gå til et annet sykehus,

Sisteplass går til Ullevål sykehus. Jeg har da vært på akutt psykiatrisk, nevrologisk, medisinsk intensiv, medisinsk obs post, barneavdelingen og kvinneklinikken. Det som trekker Ullevål helt til bånn er den jævla forpulte akutt psykiatrien som jeg for øvrig har skrevet om i et tidligere innlegg. Og kvinneklinikken var jeg ikke så fornøyd med.

Men både barneavdeling - husker selvsagt ikke så mye derifra - , begge medisinske postene og nevrologisk har vært ganske så bra. Hadde det kun vært snakk om de avdelingene hadde nok Ullevål kommet på en fjerde plass tenker jeg.

Så da dere, da er det bare fritt fram og velge og vrake når dere først skal skrives inn på et av sykehusene.

Jeg skriver meg ut fra alle sykehusene akkurat for øyeblikket (bloggen) og håper jeg slipper å komme på akutt psykiatrisk igjen i hvert fall!