Slekt skal følge slekters gang…

 …blod er tykkere enn vann. Jeg har nettopp vært i Stavanger hvor jeg har slektninger, riktignok ikke så veldig nære og noen av dem hadde jeg aldri møtt før. Det var allikevel utrolig hyggelig og kjekt å få møte dem. Det var fint å lære mer om mine aner og høre om familie historier. Det er jo tross alt den familien jeg har samme blod med, siden moren min er adoptert har jeg jo ikke samme blod på den siden og Stavanger slektå er på min far side. De jeg fikk møte var så fantastiske og så snille og godhjerta. Jeg følte meg veldig velkommen! Også drakk de Pepsi max de også! 

Ellers denne ferie turen dro jeg en tur til Hellvik for å se hvordan det ser ut der nå hvor farmoren og farfaren min hadde hytte for ca 20 år siden. Det føltes som om jeg hadde vært der i går da vi kjørte inn til Hellvik. Men hytta var ikke der, så det var litt rart og trist, men på den annen side godt å ha fått gjort det. 

Var også en tur på Hå gamle prestegård og på Borestranda. Skikkelig Rogalands tur med andre ord. Spist komle, et must. Gått i fargegata og fått med meg mårrpølse hjem. 

verdensdagen for psykisk helse

Det er med blandete følelser jeg skriver dette. Jeg har jo uttrykt en del ganger at jeg synes det er vanskelig å falle mellom stoler. Men enten jeg vil eller ikke har jeg et bein innenfor psykiatrien. 
Og det er nå verdensdagen for psykisk helse, 10 oktober. 

Jeg vil dermed gi en heder og ære. Og den vil jeg gi til alle som sliter psykisk med eller uten hjelp, med riktig eller feil hjelp og til faktisk alle de som jobber i psykiatrien som ser mennesket og ikke bare etter boka. Altså alle de - deriblant meg - som sliter psykisk og disse som lever for jobben sin med hele sitt hjerte kjemper sammen. Kjemper sammen om et mål om en bedre hverdag for psykisk helse. Om det så er for den enkelte personen, systemet eller forskning. 

Hver enkel kamp er en så stor bragd i seg selv, fordi det er faktisk ikke lett det med psykisk helse. Man kan si og mene så mye, spesielt de som står på sidelinja, men saken er at det er de som står i det som vet egentlig hvordan det er og hvilke følelser som står på spill. 

Og tenk på alle de pårørende, som ikke vet sine arme råd og lever i fortvilelse, bekymring, men også et håp og vet ikke hva godt de skal gjøre.

Derfor går en slags usynlig, men like synlig fra langt inni hjerterota mi, en hederspris til alle berørte i psykisk helse. Fordi sammen er vi sterke. Og jeg mener at kan man redde en, har man gjort en stor bragd. Og jeg som sikkert en del andre har gode dager og da har jeg alltid lyst til å gi beskjed til de som lider mest akkurat da at det nytter. Det kommer dager som er gode og det kommer vonde dager. Slik er det jo egentlig for alle mennesker - om de er psykisk syke eller ikke. Det er bare det at vi som har en diagnose kjenner det kanskje litt sterkere og litt hardere. Og kanskje det er vi med diagnoser som er de sterke, vi har i det minste innsett at vi har et problem eller fått hjelp enten frivillig eller mot vår vilje.

Jeg håper at hver enkelt av dere som leser dette vil tenne et lys nå for minst en du vet om som sliter psykisk. Jeg er sikker på at alle vet om en eller annen.
Til slutt: vi må stå sammen, mot det firkanta A4 systemet i Norge og for en bedre psykisk helse for alle i hele verden! Stay strong, people! 

positivitet

 Positivitets-innlegg! 
Tenk positivt, velg positivitet! 
Og hvis ikke; make it to you believe it. Denne leveregelen skal jeg prøve å leve til fra nå av. 

Jeg skal se for meg hva som er bra i livet mitt og hva som er bra med meg hver dag. 

Hver dag jeg står opp skal jeg tenke "dette blir en bra dag". 

Og hvis jeg har en kjip dag, ja da har jeg en kjip dag uten at jeg skal gå helt ned i kjelleren. 

Jeg vil dette og skal få det til! Jeg kan velge enten å bare grave meg ned i fortiden og ikke se lyst på fremtiden eller jeg kan leve her og nå med gode minner og glede meg til det som kommer. 

dagen 10 juli 2020

My lucky day i går assa! Har ikke gått helt inn på meg ennå.
Dagen begynte med at jeg fikk passe en helt vidunderlig, søt liten skapning. Pelle som er hunden til avdelingslederen her jeg bor.
Så fikk jeg vanke med en ansatt jeg liker ganske godt.
Så var det en mega god chili con carne til middag som har blitt spesialiteten til en ansatt. Den er bare så god!

Og så fortalte en tredje ansatt til meg at hun har blitt den nye primærkontakten min. Noe jeg har ønsket meg fra dag 1 omtrent, fordi det sa bare klikk og perfekt match med en gang og jeg ble så glad da jeg fikk den nyheten!
Altså med henne på sidelinja mi kan det ikke gå annet enn BRA i livet mitt, også på tunge dager. Og hun er en sånn kontakt person jeg kan fint ha "pause" fra fordi jeg VET hun er der for meg - alltid. Må bare informere om at hun har opplevd meg i samtlige situasjoner. Og jeg har aldri grått så intenst som med henne til stede, men heller aldri ledd så godt fra hjertet som sammen med henne i tillegg til å få reflektere rundt alle verdens problemer som sammen med PRIMÆRKONTAKTEN min.
Så ble dagen avsluttet med at min nye primærkontakt hjalp meg med noe hemmelig...
WHAT A DAY:)!!!

Så over til noe annet. Jeg skal i august ha et møte med avdelingslederen, psykologen min og psykiateren min (håper egentlig primærkontakten min kan bli med også.. Fordi jeg vil snakke med henne om noe i forkant). Og på det møte skal vi snakke om medisiner, men jeg vil også snakke om diagnoser. For noe stemmer bare ikke. Ja, jeg er enig i at jeg har høytfungerende autisme. Men at jeg hele tre ganger har blitt utredet for lett utviklingshemning og det ble fastslått at jeg har det alle gangene mener jeg IKKE er riktig! Og jeg føler ingen tar meg seriøst. Ja, jeg sliter litt med tall og tid og sånn. Men hvem sliter ikke med noe liksom?
Det jeg mener og jeg burde bli utredet for er om jeg har en schizofreni diagnose. Fordi jeg har vel kanskje vært litt syk de gangene jeg ble utredet for utviklingshemning. Men det er ikke utviklingshemning, jeg vet det er en schizofreni diagnose. Jeg kjenner på samtlige kriterier til diagnosen og bør bli medisinert ut i fra det. For jeg orker ikke et sånt fucka hode mer!
Medisiner: jeg bør få fjerne lamictal. Øke abilify eller få en annen antipsykotisk. Få en antidepressiva. Fjerne de om kvelden og få kun 1 sovemedisin.
Hvorfor vil ingen ta meg seriøst på dette?

Kjøreoppdrag

Jeg vil skrive om hvor jeg har vært på kjøreoppdrag og med hvilke hester. Det er fordi kjøreoppdrag har betydd mye for meg årene jeg drev mye med hest. Jeg bare elsket det, selv om det var til tider ekstremt kaldt om vinteren og jeg sa alltid da at jeg aldri ville kjøre på oppdrag mer… Det er ikke sikkert jeg husker alle, men det er bare fordi jeg har vært på så utrolig mange forskjellige kjøreoppdrag! Og det kommer nok ikke i riktig rekkefølge:

• Viljar i Nittedal oppe på Sinober. Han måtte bli ridd opp dagen i forveien så han skulle slippe å gå så mye selve dagen det var kjøreoppdrag og vi skulle jo ha med vogn også og da ble det vanskelig med hestehenger. Viljar måtte sove ute med noen sauer, han syntes sikkert det var litt spesielt. Men han var så flink på vårt første kjøreoppdrag og han kjørte i lave drag.
• Jeg kjørte mange runder med bhg og aks med Tinja på Kampen.
• Jeg kjørte julebesøk med Stjerna. Og jeg kjørte Stjerna bak gårds sjefen med Svarten ved Vålerenga.
• Jeg har kjørt mange ganger i kollen med Viljar, Sylvester, Edda, Bernard… 
• Jeg har kjørt i sentrum med Viljar enspent og i par og med Bell, Pål, Tord, Engebret…
• Jeg har kjørt til Majorstua og i nærheten med Viljar, Pål, Edda…
• Jeg har kjørt Viljar og Sylvester mange ganger blant annet til Nordre Skøyen hovedgård, Skedsmo, Helsfyr, Oppsal (der har jeg kjørt Bernard og Edda også), Ved Ellingsrud eller noe.
• Jeg har kjørt Viljar og Bell helt til Ekeberg, i Akershus et sted, ved Lindeberg/Furuset (da pøsa det ned og vi ble klissvåte!) og et eller annet sted ved Ammerud…
• Jeg har kjørt Pål og Engebret i en ishall og foran 17 mai toget i Karl Johan! Og vi var også på et stå oppdrag ved Akerselva da vi skulle være bar et par timer for en fest.
• Jeg har kjørt Viljar enspent i nærheten av Bjerke og vi kjørte en julenisse på juleaften til et borettslag.

Vil bare bemerke at da jeg tok fagbrevet sa sensorene til meg at de aldri hadde opplevd noen som gjorde kjøreoppdrag oppgaven så bra!

Her er Tord og Viljar i sentrum. Ser dere hvilken gate det er?

Her er Sylvester og Viljar i pakistansk (tror jeg) bryllup på Helsfyr

Takk Viljar!

Gode, søte, vakre, snille, rare, kule, flinke Viljar (fluffy, willi, bolla, pus...) har blitt pensjonist😍❤️😊. Han får en velfortjent pensjonisttilværelse i Vestby med mye utetid, andre hester, noen turer i skogen og det viktigste for Viljar; MAT! Tusen takk til Hege som vil ta vare på Viljar igjen etter mange år hvor Viljar har opplevd mye sammen med meg, Kristine, Heidi, Anja, Hedda, Lene, Therese, Elisabeth, Ellen... og mange fler😊! Viljar har blant annet gjort det bra i dressurkjøring (vunnet en dressurkjøring under NM i kjøring og et annet NM fått bronsje sammenlagt), han har vært på utallige kjøreoppdrag i byen og andre steder som enspent og i par. Viljar har vært med og startet stevner med et firspann hvor Viljar var en god stanghest. Viljar har startet sprang og vunnet og han har prøvd seg på knøttecup. Viljar startet dressur ridning opp til LA. Takk, Viljar for eventyret vi har hatt sammen og for alt du har lært meg😊❤️! Takk for at DU alltid var der for meg! Jeg kommer og besøker deg med jevne mellomrom😘

ettertanke

Nå har jeg nettopp kommet hjem fra tre uker på DPS. For første gang etter et opphold på en psykiatrisk avdeling har jeg følt meg klar til å bli skrevet ut. Jeg føler meg klar til å leve livet mitt. Ikke bare eksistere.
På DPS fikk jeg veiledning til å finne nøkkelen til døra som skal åpne skallet jeg har hatt utenpå meg i mange år.

Nå skal jeg få revurdert pu-diagnosen og få en ny utredning. Jeg er ganske sikker på at grunnlaget til alle mine problemer og mine psykose symptomer kommer av at jeg har kompleks ptsd. Jeg må få hjelp til å lære og leve med traumene. Men denne gangen må jeg ta tak i det selv. Jeg har skjønt på DPS at jeg kan ikke la alle mine problemer legges i andres hender. Jeg må jobbe selv også, med støtte fra andre. Det blir tøft og det kan komme nedturer. Det må jeg regne med. Men jeg må tørre å føle og føler jeg vonde følelser må jeg ty til andre strategier enn å skade meg selv.

Jeg er 41 år nå og endelig har jeg funnet ut at jeg kan ha et verdig liv tross mine problemer.

Jeg har gjennom de siste årene truffet noen yngre mennesker som sliter psykisk. Jeg vil så gjerne at de skal tro på meg at det aldri er for sent. Jeg har vært der de er og vet at da jeg var ung og slet psykisk trodde jeg ikke at noe kom til å gå bra. Men gi ikke opp, unge deg som leser dette! Det kan ta tid, men det nytter å kjempe. Det er vondt mens det holder på. Men strekk ut en hånd og få støtte på veien din som du må lære deg å leve. Vær så snill, unge gutt og unge jente: Ha håp, ha tro på deg selv!