Viljar er noe av det som har holdt meg i live siden han kom til meg. Før jeg kjøpte han holdt jeg mye på med hester. På Kampen, på Gaustad og på Alna. Jeg var såpass god at jeg klarte hest helt på egen hånd og pga av hestene hadde jeg det veldig bra psykisk. Jeg hadde en frihet inni meg som jeg ikke hadde kjent siden før jeg var 13 år. Jeg var meg, jeg var i mitt ess.
Jeg drev mest med dølahester og hopper. Og en dag fikk jeg vite at jeg skulle arve en del penger. Og etter å ha tenkt med meg selv, med de som jobbet der jeg rei og med div familie bestemte jeg meg for å se etter en hest og kjøpe min egen hest. Tenk det, min helt egen hest som skal være hos meg i tykt og tynt og som jeg får ære av å ta vare på! Jeg søkte mye på nettet og var helt sikker på at jeg skulle finne en dølahest hoppe siden det var det jeg holdt mest på med.
Men så fikk jeg se annonsen til Viljar. Jeg bestemte meg ikke med en gang, men klarte ikke å la være og tenke på den annonsen og spurte om jeg kunne få prøve han og det kunne jeg selvfølgelig. Tror det ble kjærlighet ved første blikk, for da jeg kom til han og så han sa jeg "hei Viljar" og vet dere hva? Han vrinsket til meg! Herregud, det var jo bare ment to be for å si det sånn. Men bestemme meg helt ville jeg ikke før jeg hadde prøvd han, at en som er flink i dressur prøvde han, en som er flink til sprang prøvde han, at et barn prøvde han (tenkte at hvis han er snill med et barn kan jeg klare han som førstegangshest) og at sjefen min på gården fikk observere han og til slutt en veterinær sjekk for å se om alt var i orden. Det eneste jeg ikke fikk prøvd var å kjøre han, men jeg hadde spurt forrige eier om han var kjørbar siden jeg likte det veldig godt og jeg ble fortalt at det var han og siden alt det andre funka tenkte jeg bare at jeg stoler på forrige eier og kjøper VILJAR. VILJAR! Da han kom til meg en dag i august for 11 år siden skulle han få flytte til en stall i Nittedal. Husker godt den dagen jeg tok han ut av hengeren og leide han inn i boksen hans (boksen jeg skulle stå ansvarlig for at skulle bli møkket hver dag), den dagen små regnet det. Det var en så deilig følelse inni meg den dagen at det kan ikke beskrives med ord - bare den som har opplevd noe av det samme forstår.
På den stallen skulle Viljar og jeg bli kjent og jeg må ærlig innrømme at vi hadde noen kamper noen ganger. Alt var ikke så lett som jeg hadde trodd. Spesielt det å ri på tur. Jeg var jo ikke så flink til å ri da og kanskje ikke en hest jeg egentlig ikke kjente men ville så gjerne forte meg med ang alt med siden det var min egen og at jeg stod helt alene uten en ridelærer. Vi kom noen meter og Viljar snudde på femøringen, gang på gang. Jeg har alltid ment at hester skal få gå på tur noen ganger, ikke bare inne på en ridebane. For der gikk det jo greit. Men det var denne turen da. Jeg ble så oppgitt og med halen under beina spurte jeg mine hestevenner om råd og hjelp. Og etterhvert funka det! Det som funka mest var at hver gang jeg visste jeg nærmet meg der Viljar snudde skulle jeg være så bestemt som jeg aldri før hadde vært og at JEG stoppet etter vi hadde gått et par meter lenger og da ga han en god bit, stod stille lenge og at det var jeg som snudde og sånn fortsatte vi helt til det ble en hel tur og vi fikk jo være med andre fra stallen på tur også. Men jeg måtta da få til å ri på tur alene med egen hest og det gikk og jeg ble så glad og jeg begynte å snuse på stevner.
Først tok jeg grønt kort som gikk veldig bra. Og så begynte jeg å ri på dressur stevner, sprang var jeg ikke så glad i. Men en gang startet jeg clear round 50 cm med Viljar og det gikk bra bare for å ha gjort det. Men jeg fokuserte på dressuren, gikk ikke alltid så bra synes jeg og bestemte meg for å ri på privat timer og det løsnet mer og mer etter hvert. Men det var kjøringen jeg egentlig ville og en helg var Viljar og jeg på et ride og kjørekurs og da fikk jeg prøvd om han var kjørbar et sted med dyktige folk og trener til stede og på en lukket bane. Og vet dere hva eller? Treneren fortalte meg at hun kunne allerede se da at jeg var flinkere til å kjøre enn å ri og burde konsentrere meg om det på konkurransebanen. Det var så gøy å høre. Jeg skaffet etter hvert oss vogn og kjøreutstyr. Og ble med gården på kjørestevner. Var ikke lett, det var så ukjent og jeg gjorde mye feil. Men dette ville jeg klare og jeg ville komme langt med kjøring, lengre enn det jeg ville med ridning og jeg valgte å flytte Viljar til Alna ridesenter hvor det er noen av Norges flinkeste og beste kjøretrenere til stede. Jeg skulle bli god. Og det skal sies, har jeg et sterkt mål og en plan, ja da fullfører jeg det om det så tar evigheter.
I begynnelsen på oppholdet vårt på Alna ridesenter var Viljar med i et firspann som sjefen der kjørte og jeg var vel hoved hestepasseren og motoren til hele teamet og sørget for at det ble trent, ordnet utstyr og passet godt på hestene under stevner. Vi var blant annet i Sverige og i Danmark med firspannet. Men etter hvert ble det ikke mer firspann av forskjellige grunner og alle mente jeg skulle prøve meg på stevner med Viljar alene, men med disse trener'ne som hjalp meg. Viljar i seg selv hadde jo blitt så god pga firspannet så dette gikk som en drøm og vi begynte å ta første plass på første plass, innimellom en andre plass og en tredje plass. Men omtrent alltid en sløyfe med hjem. Og det var i dressurkjøring vi var usedvanlig gode. En av de som trente meg sa at noe av grunnen til at jeg var så god var fordi jeg hadde de utfordringene jeg hadde som gjorde at jeg var mye mer nøye enn andre og man vinner mye på å kjøre nøyaktig under et dressurprogram, tro meg!
På DMP stevner fikk vi det ikke alltid til sammenlagt pga vi har alltid vært litt for treige i maraton siden jeg er nok ikke tøff nok og tenker for mye dressur der og oppdragskjøring og i presisjon er jeg for opptatt av å ikke rive baller at jeg gjør en dårlig tid. Men en gang løsnet det litt der også og vi vant sammenlagt og var klare for å gå opp et nivå og etter hvert starte NM. Og før det aller største høydepunktet mitt med Viljar kom hadde vi flyttet til Kampen. Hele Kampen gjengen dro den lange veien til Trondheim for å starte NM der. Vi hadde med oss tre hester, Viljar var en av dem, et par hunder og noen av barna til gården kom en tur også som en overraskelse med heiarop og plakater. Vi gjorde en god dressur "som vanlig" og jeg tenkte jeg skulle være fornøyd med en andre plass der og tenkte at resten blir bare å kjøre og havne nederst sammenlagt som vanlig. Var vant til det, så gjorde meg ingenting. I Trondheim var det en tøff rute i maraton med mye opp og nedover bakker, ikke bare for Viljar sin del men også de proffe hestene som starter VM og er super flinke i maraton også. Og etter maraton var jeg ikke foreløpig nederst, men var blant topp tre. I presisjonen var jeg så nervøs at Dovrefjell som vi skulle kjøre over på vei hjem igjen kunne ha rast sammen av. Etter alle tre del øvelsene var over viste det seg at jeg fikk tredje plass i NM og skulle stå på "pallen" (går ikke helt å stå på en pall med hest og vogn...) og få høre nasjonalsangen til ære for også meg og få høytidelig bronsjemedalje rundt halsen.
Viljar og jeg har opplevd mye annet også og vi har hatt nedturer, skal ikke benekte det. Men i hovedsak har vårt samhold bestått av mye kjærlighet begge veier, mange morsomme opplevelser og vakre stunder. Vi har kjørt masse oppdrag, både med en annen hest (tospann) og enspent. I kollen, i byen og andre steder. Viljar er en ganske sikker og trygg hest skal jeg si, selv om han er hest og levende og kan reagere og skvette og bli redd han også noe som har skjedd, men sånn alt i alt er han en av de tryggeste hestene jeg vet om i hvert fall. Og Viljar har vært så utrolig allsidig i sitt liv, dette har han gjort: ri tur, kjøre tur, bli ridd barbak og med hack, snøkjøring, sledekjøring, kjørestevner på litt høyt nivå og mange forskjellige steder, kjøreoppdrag, gått i par, enspent og firspann, han har vært terapihest, han har lært barn og unge å ri og kjøre siden han er så flink i seg selv, han har vært til støtte for litt utrygge hester på tur, han kan gresses kun i grime, han er flink i dressurridning og en har til og med ridd han i LA, han har blitt brukt i sprang og en der ble visst klubbmester med han - lurer på om det var to ganger på rad, men husker ikke helt. Han har startet knøttecup, han har dratt tømmer i skogen, han kan bli longert og barn kan leke voltige med han, han jobber noen ganger med gårdsarbeid på Kampen som å harve ridebanen. Ja, gudene vet hva han IKKE har gjort! Kanskje han ikke er den beste i en ting eller er i toppen i en gren, men han er ganske flink i omtrent alt.
Jeg har alltid på vegne av både Viljar og meg å takke noen spesielle: alle de som har vært fôrryttere, hestepassere, sjåfører, pengegivere, groomer etc og hjulpet til når det trengtes og spesielt Cassandre - som lærte oss det grunnleggende, Tone - som tok oss opp på et høyere nivå, Lene - som ga oss muligheter, Wenche - som aldri ga seg ang Viljar og meg pushet oss så hardt at vi ble vinnere opptil flere ganger og Heidi, kjære kjære Heidi; du har alltid vært der for oss du! Også når jeg har vært på det sykeste og har aldri gitt opp troen - ikke bare ang Viljar og meg, men meg og hest i det hele tatt.
Viljar, du er det beste som har skjedd i mitt liv! Jeg har vært så utrolig heldig med deg. Er det rart jeg hashtagger på instagram dette: "verdensbestegutt", "myeverything" og "lovehimsomuch"?
Foto Kristine Berntsen
