Med dette innlegget vil jeg formidle at jeg mener psykiatrien i Norge er helt absurd! For noen uker siden var jeg psykotisk. Jeg bor i en bemannet bolig innen psykiatrien. De ansatte der gjorde ikke en dritt! De bare lot meg være der og ha det vondt! Fordi så fort jeg liksom har bra stunder skal de finne på noe med meg. Det er ikke slik det funker. Jeg bor der fordi jeg trenger hjelp når jeg er syk, ikke være lekekameraten til de ansatte.
Uansett, jeg havnet på en eller annen måte på akutt psykiatrien. Etter en eller to dager kom jeg til virkeligheten og meg selv. En psykose varer jo egentlig ikke evig. Etter en liten uke der som er den andre idiotiske greia i systemet; de sendte meg hjem til et sted ingen av de ansatte bryr seg! Ok, greit nok, jeg var jo ikke psykotisk. Men etter den psykosen var jeg først helt tom og utslitt et par dager. Det er slitsomt å ha vært i en psykose. Så var det par dager hvor jeg var super gira, overlykkelig og nesten manisk. Og så helgen som var ble jeg suicidal - igjen. I dag er det torsdag kveld og jeg vil fortsatt dø, sånn helt virkelig! Jeg har aldri vært så lenge suicidal og så sterkt, jeg har heller ikke hatt de tankene med meg konstant når jeg har avledet meg selv som f eks på jobb. Her forleden, husker ikke helt siden jeg var nok litt «borte» prøvde jeg å ta livet mitt med en meget stor dose med hurtigvirkende insulin. Først var jeg nok litt sløv pga jeg hadde veldig lavt blodsukker. Og så ble jeg vel på en måte lagt i slags kunstig søvn eller noe. Husker nesten ikke noe siden ca klokka 20.00 i går kveld. Jeg hadde tusen slanger festet på meg og kateter. De hadde også sydd eller noe på siden av halsen min for å få noe væske inn der, så nå går jeg for øvrig med et stort hvitt plaster og det gjør litt vondt å bevege blant annet hodet.
Da jeg skjønte jeg var på sykehuset ble jeg utrolig skuffet, jeg ville jo at jeg var død. Situasjonen var ikke skremmende for meg. Etter hvert fikk jeg av flere og flere slanger og kunne bevege meg litt. Selv om jeg var på medisinsk var jeg på en måte på psykiatrisk. Jeg fikk ikke lov å gå ut av rommet og måtte ha døra oppe når jeg var på do. Det satt alltid en sikkerhetsvakt utenfor rommet. Etter 20.00 i går kveld syntes jeg det var utrolig kjedelig, spesielt også fordi jeg ikke fikk gå ut og ta en røyk. Men selv om jeg syntes det var kjedelig savnet jeg ingenting ved livet mitt! Jeg var og er helt likegyldig. Jeg gledet meg bare for å komme hjem og prøve på nytt. Dø, det vil jeg! Nå! Dette året!
Det kom en psykiater til meg fra akutt psykiatrisk og sa jeg skulle hjem og at de ansatte skulle passe på meg og at han skal henvise meg til dps døgn. Jeg vet ikke når, hvor lenge jeg skal bli der eller hvilken post. Men det som også er helt ute på jordet er at jeg kan ikke akkurat si de ansatte passer på meg når jeg kan være på rommet mitt så lenge jeg vil med låst dør og de vet jeg har to fulle hurtigvirkende insulin som jeg helt sikkert kommer til å ta hvis det blir lenge til jeg skal på dps. Men samma for meg, for jeg vil dø. Jeg har gitt opp psykiatrien. De har aldri klart å hjelpe meg helt siden jeg var 18 år bare fordi jeg faller mellom to stoler: litt autisme/pu og litt psykiatri og med en tulle diagnose som borderline emosjonell personlighetsforstyrrelse patologisk sjalusi som gjør at alle tror jeg «spiller» for å få oppmerksomhet. Jeg er ikke en som bare har en ren «enkel» psykiatri diagnose. Og når jeg går på psykosemedisiner har jeg det bra og leger trapper ned og/eller tar de bort siden de sier jeg er bra og det er så mye bivirkninger. Men, hallo! Jeg har det bra PGA jeg går på psykosemedisiner! Altså jeg vil heller ha det bra psykisk og like å gå turer, være sammen med Viljar og de barna jeg er tante til og ha bivirkningene. Jeg har jo på en måte bivirkningene uten medisinene også siden jeg er jo «tykk» og har diabetes da også. Så jeg er på en måte i samme båt somatisk sett med eller uten medisiner.
Jeg tviler på at de klarer å hjelpe meg denne gangen heller, men tar det kort tid til jeg skal dit skal jeg prøve og da mener jeg kun prøve å gi et forsøk. Jeg burde få hjelp med psykosen min ang at den kommer som regel pga traumer og dermed må jeg også få bearbeidet traumene veldig grundig en gang for alle. Og da bør jeg være et sted noen uker eller noe hvor det er medisinsk kompetanse. Fordi mens jeg holder på med det bør jeg også få gå på psykosemedisiner og etter oppholdet er jeg ganske sikker på at jeg ikke får så lett voldsomme psykoser og bli så ekstrem suicidal. Det kan kanskje skje, men ikke i så stor grad og jeg er mer rustet. Og etter hvert da, ja da kan man vurdere å trappe ned og evt slutte med medisinene. Fordi hver gang jeg ikke går på psykosemedisiner er det mye lettere for meg å bli dårlig når det skjer noe sårbart i livet mitt. Det opplever jeg jo gang etter gang.
Det er noe som ikke stemmer i psykiatrien. Psykiatere må kunne se litt utenfor boka og også selve pasienten.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar