Kampen gård

Der jeg jobber

Nå vil jeg skrive om stedet hvor jeg jobber. Dvs jeg har VTA-plass, det betyr varig tilrettelagt arbeid og det kan man få når man har uføretrygd siden det er ikke alltid lett å jobbe da. Man har jo uføretrygd pga plager som gjør at man ikke klarer ordinær arbeid.

Jeg begynte å ha arbeidstrening på Kampen økologiske barnebondegård i mars 2005. Da hadde jeg hatt et år uten og gjøre noen ting. Så det var litt uvant å gå til noe tre dager i uka. Men jeg taklet det, jeg er egentlig a-menneske. Så å stå opp morgen er ikke noe problem for meg. Jeg var nok litt usikker i starten og hest hadde jeg ikke drevet med siden jeg var ca 12 år, så kunne ikke så mye egentlig. Men jeg prøvde å ta til meg alt jeg kunne for å lære, jeg skjønte jo at jeg alltid har elsket hester og alltid vil det. Jeg begynte med litt små og lette oppgaver, men det ble mer og mer avansert og større ansvar på meg. Jeg fikk begynne å ri på gården også. Men trengte litt hjelp ang utstyr osv og var ikke flink nok til å ri på tur nesten midt i byen.

En ting som var litt morsomt var at omtrent et halvt år under hver lunsj (vi har felles lunsj, noe som for øvrig er noe av det som gjør denne plassen til et veldig bra sted å jobbe) var at siden det var en bondegård var jeg sikker på at alle var vegetarianere og at de testet meg med å sette fram kjøtt pålegg, heldigvis skjønte jeg at det ikke stemte.

Gården betydde bare mer og mer for meg. Det er et utrolig godt arbeidsmiljø der for å si det sånn! Jeg rei også litt på stallen på Gaustad sykehus og til slutt mente sjefen min på gården (skal sies at hun er nok verdens beste sjef. Hun er liksom alltid blid selv når hun ikke er det) at jeg også skulle ri på Alna ridesenter. Kampen gård fikk meg til å jobbe mot å ta fagbrev i hestefag. Da det nærmet seg fagprøven ble min kjære sjef på gården sykmeldt. Jeg hadde forresten flyttet Viljar fra en stall i Nittedal til Alna ridesenter (det er en annen historie) Hun som var sjef på Alna ble min nye veileder. Og da ble det slik at jeg tok fagbrevet der. Den gikk over 3 dager. Først en planleggingsdag hvor jeg skulle legge en plan for hvordan og når jeg skulle gjøre de forskjellige oppgavene og skrive ned, for hvis det var noe jeg ikke fikk sagt hadde jeg det i hvert fall skriftlig. Oppgavene var som fôr, stallarbeid, terapiridning, ridning, kjøring med hest og vogn i trafikken, unghest, ta av sko, bandasjering, mønstring, laste på henger etc. Fordelt på to dager. Etter siste oppgave hadde de to sensorene et lite møte ang hvordan jeg hadde gjort det. Jeg ventet så spent og syntes det varte en evighet! Til slutt skulle jeg få vite dommen. Først sa de at hadde det bare vært om fôr hadde jeg ikke bestått, men jeg gjorde alt annet så bra og kjøringen var det beste de hadde sett noen gang og de sa at jeg bestod. Jeg bestod! Tror det var første gang i livet mitt og har ennå ikke gjort det grått av glede!

Men tilbake til Kampen gård: Etter noen år på Alna ridesenter kom jeg tilbake til gården og denne gangen med Viljar. Mottoet mitt er bare: en gang KØBB (Kampen økologiske barnebondegård i forkortelse), alltid KØBB! Det var så deilig å være der og så herlig å også ha Viljar. Han kunne bli eldre der og etter hvert lære den yngre garden ridning og kjøring. Han er en flink læremester.

De siste årene har jeg vært en del syk, fysisk og psykisk. Og har ikke alltid klart så mye jobb på gården eller har ikke alltid klart Viljar eller i det hele tatt vært til stede der. Men herregud, så usedvanlig god og varmhjertet gjeng det er på den gården. De har full forståelse, de hjelper til med Viljar, de motiverer meg ved å prøve og gi meg noen lette oppgaver uten å kreve og de venter på meg - hver gang! Og hver gang jeg har kommet tilbake og har hatt det bra er det bare som før. Det er prating og snakking om litt av hvert, latter, deling av dype historier, samhold, samarbeid og ingen dømming. Det er en gårdsfamilie som støtter hverandre i gode og onde dager, selv om man har en familie og det går bra å ha den familien eller ikke. Det er bare noe helt unikt med gården. Det er alltid noe å gjøre, men ikke noe stress og press. Gården for meg betyr så utrolig mye, både med og uten Viljar. Viljar er bare bonus å ha der. Fordi gården i forskjell til andre arbeidsplasser som regel er at der kan man være seg selv enten om man vil være åpen eller ikke. Det er plass til alle. Det er et sted jeg VIL gå til og et sted jeg VIL jobbe, i hvert fall på mine gode dager og når jeg har det vondt får jeg det bedre fordi jeg VIL tilbake dit. Dyra der gir så mye tilbake at selv om det er arbeidsplassen min er det på en måte fristedet mitt. Der behøver jeg ikke ha fokus på alt som plager meg, der kan jeg bare ta vare på andre individer som er dyra og hestene. Det er et så bra sted at uten å være partisk vil jeg si at det er verdens beste arbeidsplass. Og jeg håper for guds skyld at gården alltid vil bestå også når jeg har blitt pensjonist og har gått bort. Fordi jeg unner andre å ha et slikt sted i livet sitt også. Selv om jeg elsker det stedet klarer jeg egentlig bare å jobbe tre dager i uka som for øvrig er mandag, onsdag og fredag. Kunne sikkert klart mer på et slikt sted som Kampen gård, men jeg vet at autismen i meg og det psykiske i meg trenger litt ro innimellom og annet innputt som div husarbeid siden jeg synes det er vanskelig å takle så mange ting på en dag, gå turer osv og kjenne på savnet etter gården og at jeg får enda mer lyst til å dra dit når dagen som er dagen jeg skal dit kommer.

Jeg vil også med dette takke mine kjære kollegaer for en enorm god opplevelse jeg hadde på 40-årsfesten min. I tillegg til at de jobber på gården har de styra og ordna i all hemmelighet med forskjellige gaver, forberedelser, taler, ballonger, fotograferinger bare til ære for meg. Meg liksom som har så dårlig selvfølelse. Selvfølelsen min er god når jeg tilbringer tiden min på Kampen økologiske barnebondegård.