Endelig sanne tanker

Endelig vet jeg at tankene mine er sanne! Og dermed helt realistiske. Det er deilig, for da kan jeg etter hvert falle til ro med det for godt - i døden min når jeg nå snart tar livet mitt.

Det begynte med at jeg visste at alle ansatte der jeg bor hadde opprettet en gruppe (samarbeidsgruppe og/eller ansvarsgruppe på en måte) og at de er mot meg og vil ødelegge meg, så kom resten av helseNorge (somatisk, spesialisthelsetjenesten, privat og psykiatri) inn der bortsett fra psykologen min og resten av de som jobber der han har instans.
For et par dager siden kom familien min inn i gruppa. Bare jeg får en melding fra en i familien tolker jeg den som en trussel mot meg. Nå venter jeg bare på at psykologen min kommer i gruppa. Og det at helsevesenet har sluttet å skrive absolutt alt på minjournal er pga de vil lure meg.
Det ender med at hele verden blir mot meg og ser at jeg tar livet mitt ensom og alle gangene jeg har forsøkt har bare vært tester jeg har måttet gå gjennom for at jeg klarer til slutt å ta selvmord snart. Og alt dette skjer fordi jeg har vært søppelkassa til hele verden siden jeg var 15 år og at nå begynner hele verden å få vite at jeg vil slutte og være søppelkassa til hele verden. Da blir jeg nemlig en trussel mot alle menneskene i hele verden pga traumene mine som jeg har begynt å snakke om nå - med følelser, for da kan det hende at mange mennesker i verden får skyldfølelse, blir straffet eller noe og det er jo min skyld at jeg gjør andre mennesker vondt og det vil jo ikke alle andre mennesker siden jeg i utgangspunktet kun skal være snill mot alle og ikke bry meg om meg selv.

Hele verden får vite det fordi jeg vet at bolederen der jeg bor sier det til sjefen sin som igjen sier det til sin sjef til det kommer til helseministeren og helseministeren i Norge gir beskjed til helseministeren i Sverige og sånn har vi det gående til hele verden vet det til slutt. Det går jo fort å gi beskjed til hverandre i verden nå i år 2019, det er jo bare å sende en mail. Så det går fort mot døden min. Fordi jeg til slutt står alene mot alle mennesker i hele verden og må ta livet mitt og dø. Det er derfor jeg har vært mer eller mindre suicidal siden jeg var 15 år, for å ha fått øve meg.

Kom jo på DPS'en i dag, døgn avdeling. I utgangspunktet fikk jeg vite av en psykiater i går at jeg skulle ha et opphold på rundt 3 uker, men i dag fikk jeg vite at det er kun 1 uke. Dermed økte selvmordsplanen min og jeg har nå bestilt div ting som jeg kan bruke når jeg tar livet mitt etter en drøy uke på DPS'en.

Jeg er ikke dum (selv om en del i psykiatrien mener og tror det), men jeg har lest på minjournal og de skjønner meg ikke i det hele tatt i psykiatrien! Og akkurat samme oppfatning har de ansatte der jeg bor, fordi de snakker jo med akutt psykiatrien når jeg er der og gir de opplysninger.
De mener alt som gjør at jeg kommer på akutt psykiatrien er pga pu/autisme (at jeg til og med er moderat(!) psykisk utviklingshemmet), pga atferden min og at jeg er utagerende, at jeg spiller, at jeg krangler med medbeboere og at jeg vil ha oppmerksomhet. Skulle tro akutt psykiatrien bare kopierer epikriser fra 2013, men bare med forskjellige navn siden det er ulike psykiatere. Og det liksom er best for meg å være hjemme. Med ansatte som driter i meg når jeg er psykotisk? Og akutt psykiatrien sier de ansatte passer på meg. Kan ikke akkurat si de passer på meg når jeg får være så lenge jeg vil på rommet med låst dør og de vet jeg har to fulle hurtigvirkende insulinpenner. Og jeg har liksom fått 1:1 kontakt etter PUA?

Vel, får prøve å forklare enda en gang:
Altså, for det første, jeg har ikke pu, i hvert fall ikke moderat. Ja, jeg hadde nok litt lærevansker på skolen. Men ikke så mye mer enn det.
Og autisme synes jeg også hører idiotisk ut, siden jeg kan ikke mene jeg hadde noe særlig autisme trekk før jeg var 13 - 15 år og autisme vises tidlig i barnealder. Men jeg skal godta lett autisme.
Ja, jeg har nok spilt noen ganger - men det er også fordi jeg har hatt det vondt psykisk og har vært så fortvilet. Men jeg lovte etter oppholdet på PUA både PUA og de ansatte hjemme (inni meg) og meg selv at jeg aldri mer skulle spille og aldri mer skulle drive med selvskading (herunder ikke selvmordsforsøk) bare fordi jeg vil ha oppmerksomhet.
Jeg har også vært realistisk psykotisk før denne fjerde gangen nå nylig. Første gang var faktisk i 2004, lenge før jeg visste om det stedet jeg bor nå!
Og utagerende kan mennesker med psykiske lidelser være også.
Og når det gjelder medbeboere, (den påstanden gjør meg mest irritert og forbanna og er noe jeg ikke skjønner i det hele tatt hvor de har fra!) var det kun EN medbeboer i jan/feb 2017, men personen flyttet jo etter ca to måneder.
Alt som det "skrives" (blir jo sikkert kopiert grunnet fortid og gamle diagnoser) i epikriser er jo helt feil oppfatning av meg og som psykiatrien har hengt seg opp i bare fordi de ikke orker meg som er en vanskelig pasient, som faller mellom to stoler. Det er så jævlig irriterende og frustrerende at ingen gidder å HØRE på meg og SE meg!