Hellvik

En liten stund siden jeg skrev her sist kanskje, men har hatt en del å gjøre. Det har vært fint for meg synes jeg. Jeg ble jo skrevet ut fra DPS’en på onsdag og jeg må ærlig innrømme at jeg trives IKKE hjemme! Helt siden natt til torsdag og frem til natt til lørdag sov jeg kun 3 timer pr natt, i natt fikk jeg heldigvis 4 timer med søvn. Men det er altfor lite for meg over en såpass lang periode og jeg tåler ikke så godt lite/dårlig søvn. Så nå føler jeg dessverre selvmordstankene mine har blitt litt forsterket. Men jeg lovte DPS’en å ikke prøve og ta livet mitt før jeg vet noe mer ang et nytt sted for meg å bo og kan heller ta en vurdering da. Men så kjennes det ut som om hodet mitt prøver å dra seg ut til en uvirkelighet nå, men jeg vil IKKE at det skal ende opp med psykose igjen så jeg prøver hardt og ødelegge det hodet prøver å gjøre. Men i går kveld da jeg kom hjem hadde jeg en skikkelig rar følelse. Det var som om jeg var her på jordkloden, men ikke var her allikevel. Det kjentes som om jeg ikke var meg, men allikevel var jeg meg.

Men nok om det, det jeg vil skrive om i dag er om det stedet som var det beste stedet for meg i min oppvekst.

Da jeg ble født var jeg så heldig at farmoren og farfaren min var kunstmalere og malte landskap fra Jæren. Dermed hadde de en ganske stor hytte der et sted, nærme Egersund og for å være helt nøyaktig på Hellvik. I den hytta hadde de også et atelie. Det var en stor og en slags eventyrlig hage tilknytning til hytta. Allerede som liten baby var jeg der for første gang. De første årene husker jeg jo selvsagt ikke så mye av fra da jeg var der.

Men fra da jeg begynte å huske vet jeg at hver gang jeg var der; om det enten var med farmoren, farfaren min og pappa eller bare farmoren min og farfaren min hadde jeg det alltid best inni meg da jeg var der. Fordi en indre uro har jeg alltid hatt (noe som skal sies er utrolig slitsomt). Da jeg var på Hellvik klarte jeg å finne min type ro. Ikke bare det at jeg kanskje ble litt bortskjemt av besteforeldrene mine, men det var bare noe med hele greia og atmosfæren der. Det var et sted jeg bare kunne være, et sted jeg bare kunne leve. Være meg. Jeg var der vel omtrent alle skoleferiene mine. Påske, sommer, høstferie. Var vel ikke der så mye i vinterferien, for da var besteforeldrene mine hjemme i Oslo.

Jeg har reist dit på mange forskjellige måter: i bil, på tog - både natt og dagtog, med fly (husker jeg reiste alene med fly til Sola som barn og hadde da et skilt hvor det stod «jeg reiser alene»).

Hver gang jeg nærmet meg hadde jeg sommerfugler i magen og gledet meg veldig til å komme fram. Endelig få lukte sjøluft, frisk luft, sauer, hjemmelaget bakst fra naboene, den gamle trelukta fra veggene der jeg sov, oljemalingen besteforeldrene mine hadde, skalldyr. Alt bare gjorde meg sterk innvendig, det ga meg styrke. Jeg visste at når jeg kom fram kom jeg til å ha det bra. Det stedet hjalp meg til å overleve resten av året hvor jeg synes ting var vanskelig på skolen, hvor jeg var stressa ang å dra fram og tilbake fra mamma og pappa på en og samme uke (mamma og pappa ble skilt da jeg var veldig liten og de har hatt delt omsorg for meg hvor det har vært sånn ca 1 - 2 dager hos pappa og annenhver helg hos hver av dem) og alt annet som ble vanskeligere med tiden som jeg vokste opp. Jeg fikk pause på Hellvik!

Det var dager som var rolige hvor jeg bare slappet av, enten lå i hengekøya eller tegnet/malte. Eller det var dager med utflukt til enten en strand, eller til et sted farmoren min og farfaren min stilte ut malerier noen ganger, eller det var en «bytur» til Egersund, eller det var å besøke de fastboende naboene/få besøk av de fastboende naboene.

Det er visse episoder jeg husker spesielt godt. Som da besteforeldrene mine skulle få besøk av noen som skulle kjøpe bilder. I forkant drev farmoren min og styret og ordnet fælt med å lage vafler, sette på kaffe til det viktige besøket og farfaren min klarte nesten ikke å vente. Da de kom gikk de som evt skulle kjøpe og farfaren min inn på ateliet bak lukket dør og jeg måtte være heeeeelt musestille, nesten ikke puste kunne jeg. Synes det varte langt om lenge. Til slutt kom de som skulle kjøpe ut og dro og så kom farfaren min og som regel hadde han et stort glis og selvfølgelig hadde de fått solgt! Da ble jeg glad, jeg kunne slippe å være rolig og jeg visste at da tok de meg med til litt shopping hvor jeg enten fikk en leke eller et klesplagg og vi satte oss ned for å spise middag. 

Vi pleide ofte å spise komle da jeg var på hytta og vi spiste reker mange ganger. Og det var ikke frosne reker man får kjøpt i butikken her i Oslo. Nei, det var helt ferske reker som farfaren min hadde dratt tidlig om morgen for å kjøpe fra selve båten. Farmoren min pleide noen ganger å lage en kjempe god fiskesuppe og etter vi alle hadde spist den ble vi så trøtte at vi lå rett ut etterpå. Det er en skikkelig bra sovemedisin, god hjemmelaget fiskesuppe og frisk sjøluft.

Etter hvert som årene gikk og farfaren min hadde gått bort og farmoren min ble såpass gammel og skrøpelig at hun ikke kunne dra til hytta lenger måtte den dessverre bli solgt. Jeg skjønte det, men jeg ble utrolig trist av å vite at jeg aldri får et slikt fristed igjen (by the way, nå har jeg gården og hester!). 

Men bare for at dere skal vite noe, den hytta på Hellvik har vel hjulpet meg veldig til å ha en så bra oppvekst som jeg hadde. Jeg kunne sikkert ha en bra oppvekst uten også, men den gjorde noe med meg så jeg alltid fikk styrke til å takle hverdagen min hjemme i Oslo. Jeg har alltid syntes at støy og bråk i byen er krevende å oppleve og får jeg ikke pause fra det innimellom - spesielt da jeg var barn - fikk jeg enda mer uro inni meg og det var vondt. Som barn er det vanskelig å uttrykke slikt til voksne, man vet nesten ikke selv hva det gjør at man synes ting er vanskelig en gang og da er det ikke lett å si i fra.

Hellvik: du er alltid med meg i de gode minnene mine. Hellvik, du var SELVE barndommen min! Alt fra lufta, til naturen, til besteforeldrene mine, til selve hytta, til opplevelsene, til maten, til alle menneskene der, til reisen frem dit. Alt er bare et enormt vakkert eventyr. Et eventyr som er basert på virkeligheten.